De siste urolighetene (31.12.07). Video:
http://news.bbc.co.uk/player/nol/newsid_7160000/newsid_7165100/7165150.stm?bw=bb&mp=wm&asb=1&news=1&ms3=54&ms_javascript=true&bbcws=2
BBCs hovedside om valget i Kenya:
http://search.bbc.co.uk/cgi-bin/search/results.pl?tab=all&go=homepage&q=election+in+kenya&scope=all
mandag 31. desember 2007
Valget i Kenya
Det som skjer i Kenya er trist. Jeg har fått meldinger og mailer fra venner i Kenya om uroligheter og opptøyer. Her er en av dem (sendt den 30/12/07):
"Kibaki just won the presidency. It is quite messy as hooligans are all over robbing and killing. Just praying for peace in pur country."
Det er ganske sterkt å få vite sånt av folk en kjenner. Jeg bare håper det ikke skjer noe med dem, og at det raskt blir fred!
Urolighetene i Kenya skyldes et opphetet presidentvalg der skittent politisk spill har vært en utløsende faktor til urolighetene.
"Africas most stabil states is in chaos!"
BBC News
BBC News
Presidentvalget er utrolig stort i Kenya! Til og med små barn vet noe om hva som rører seg og har meninger. Ofte er dette de samme meningene som foreldrene. Stammene blir et problem når det kommer til valg. Mwai Kibaki tilhører kikuyuene som er Kenyas desidert største stamme. Ikke bare stemmer de på Kibaki, de blir også favorisert av myndighetene (som har vært Kibakis menn og kvinner i 5 år), og har dermed gode muligheter til å ekspandere. Kikuyuene lever hovedsakelig i nord og dermed går størsteparten av de offentlige middene til dette området.
Mwai Kibaki har vært president i 5 år. Han har fått fart på økonomien (men noe som bare tilfaller Kenyas rikeste) og gjort viktige endringer etter president Moi. Men Moi var jo en diktatorlignende president, så det skulle ikke være så vanskelig å bli populær etter han. Noe Kibaki ikke har klart er å ta knekken på den enorme korrupsjonen som florerer. Kenya har i bunn og grunn mye kapital, men mye faller bort i hendene på få. Det er blant annet en av de store rikdomskarrierene å bli politiker i Kenya. Raila Odinga, leder for ODM (Orange democratic movement), er mer revolusjonær enn Kibaki. Kenya trenger virkelig noen store endringer for å komme på riktig vei. Odinga er kommer fra fattigere kår, men har kjempet seg til en plass innenfor den politiske arena. Han taler de fattiges sak i Kenya og populær blant de vanskeligstilte. Men i Kenya kan du si noe og gjøre noe annet. Kibaki snakket også de fattiges sak da han ble valgt til president for 5 år siden. Raila, med sin fortid, virker derimot mer troverdig, men man skal likevel være forsiktig med å dyrke en av partene.
I valgkampen har også Kibaki gjort feler taktiske grep. Noen av dem mer skitne enn andre. Det startet med at ODM, som er opposisjonskoalisjonen, ledet overlegent. Kibaki klarte å splitte denne koalisjonen så de dermed ikke klarte å stå like sterkt lenger. Dermed ble stemmene til ODM delt på to og mye større sjanse for Kibakis NARC åvinne.
I tilleg flyttet Kibaki valget fra 19. Desember til 27. Desember. I Kenya skaper dette store problemer. mange i Kenya bor i Byene og pleier å dra hjem til familie på landet til jul. Problemet er at du bare har lov til å stemme der du er bosatt. det ble dermed ett valg om å dra hjem til familie i jula, eller bli værende der du bor og jobber, så du får stemt. For Kibaki vil dette være en stor fordel! Kibakis velgere er ofte rikere og trenger ikke dra inn til byen for å jobbe. De kan feire jul der de bor.
Mwai Kibaki har vært president i 5 år. Han har fått fart på økonomien (men noe som bare tilfaller Kenyas rikeste) og gjort viktige endringer etter president Moi. Men Moi var jo en diktatorlignende president, så det skulle ikke være så vanskelig å bli populær etter han. Noe Kibaki ikke har klart er å ta knekken på den enorme korrupsjonen som florerer. Kenya har i bunn og grunn mye kapital, men mye faller bort i hendene på få. Det er blant annet en av de store rikdomskarrierene å bli politiker i Kenya. Raila Odinga, leder for ODM (Orange democratic movement), er mer revolusjonær enn Kibaki. Kenya trenger virkelig noen store endringer for å komme på riktig vei. Odinga er kommer fra fattigere kår, men har kjempet seg til en plass innenfor den politiske arena. Han taler de fattiges sak i Kenya og populær blant de vanskeligstilte. Men i Kenya kan du si noe og gjøre noe annet. Kibaki snakket også de fattiges sak da han ble valgt til president for 5 år siden. Raila, med sin fortid, virker derimot mer troverdig, men man skal likevel være forsiktig med å dyrke en av partene.
I valgkampen har også Kibaki gjort feler taktiske grep. Noen av dem mer skitne enn andre. Det startet med at ODM, som er opposisjonskoalisjonen, ledet overlegent. Kibaki klarte å splitte denne koalisjonen så de dermed ikke klarte å stå like sterkt lenger. Dermed ble stemmene til ODM delt på to og mye større sjanse for Kibakis NARC åvinne.
I tilleg flyttet Kibaki valget fra 19. Desember til 27. Desember. I Kenya skaper dette store problemer. mange i Kenya bor i Byene og pleier å dra hjem til familie på landet til jul. Problemet er at du bare har lov til å stemme der du er bosatt. det ble dermed ett valg om å dra hjem til familie i jula, eller bli værende der du bor og jobber, så du får stemt. For Kibaki vil dette være en stor fordel! Kibakis velgere er ofte rikere og trenger ikke dra inn til byen for å jobbe. De kan feire jul der de bor.
Noe av det sykeste var da vi hørte om alle de døde som vil komme til å stemme ved valget i Kenya. De tar nemlig id kortene og valgkortene til de som dør og plusser dette på. en av kandidatene kan dermed vinne med en overvekt av "døde" stemmer. Det er forståelig at Raila Odingas ODM roper etter omvalg. Det er rapportert valgfusk og internasjonale valgoppservatører stiller seg kritiske til opptellingssystemet.
La oss alle håpe situasjonen bedrer seg!søndag 30. desember 2007
En tankevekker
Stell pent med jorda. Den er ikke gitt deg av dine foreldre. Den er lånt deg av dine barn. Kenyansk ordtak
onsdag 26. desember 2007
Home for christmas
Da har jeg allerde vært hjemme en uke. Det var koselig å møte familie og venner igjen! Her har jeg tid til å slappe av og fått tid til å reflektere over alt jeg har opplevd.
Jeg savnet den norske jula. Selv om desemberen sluntret av gårde i Kenya som i Norge, var det dårlig med julestemning. Man kunne høre "driving home for christmas" eller "rudolf er rød på nesa", høtellene og kjøpesentrene var pyntet i glitrende julelys, men uten snøen og minusgradene blir det aldri skikkelig jul.
Da jeg kom ut av flyet på gardermoen og så frostrøyken stå ut av munnen skjønte jeg at jeg var kommet til riktig sted.
God jul!
Jeg savnet den norske jula. Selv om desemberen sluntret av gårde i Kenya som i Norge, var det dårlig med julestemning. Man kunne høre "driving home for christmas" eller "rudolf er rød på nesa", høtellene og kjøpesentrene var pyntet i glitrende julelys, men uten snøen og minusgradene blir det aldri skikkelig jul.
Da jeg kom ut av flyet på gardermoen og så frostrøyken stå ut av munnen skjønte jeg at jeg var kommet til riktig sted.
God jul!
søndag 2. desember 2007
En vellykket innsamlingsaksjon
Kjære bidragsyter
Klubb hallen i Kinyago har nå stått ferdig over to uker. Her kommer en rapport med informasjon om byggeprosessen og verdien av klubbhallen og verdien av arbeidet med den.
Jeg vil først gi en stor takk til alle som har støttet prosjektet. Les videre med tanke på at du har vært en viktig bidragsyter til dette, og uten din støtte ville ikke resultatet blitt det samme.
Datoen er lørdag 3. November. Det er noen uker siden jeg startet innsamlingsaksjonen og jeg er spent på hvor mye som er samlet inn. Da jeg sjekker er summen er på hele 2600 NOK (3. Nov), og vi har nå nok til å starte byggningsarbeidet!
Tidlig på fredagen drar vi til en av de lokale sjappene der vi kan få finne materialer og bestiller trestokker, blikkplater og forskjellig type spiker. Alt vi trenger til å bygge taket. Regninga blir på 32000 kenyanske shilling.
Lenger ute på Fredagen er materialene på plass og vi kan begynne arbeidet på taket. Til denne prosessen trengs det ingen innleid ekspertise. Francis, broren til Anthony er elektriker, men vet også en del om å bygge hus. Eller i hvert fall sånne hus som de bygger Pumwani. I Pumwani har de alle forskjellig kunnskap, som brukes der den trengs. Alle hjelper hverandre, eller jobber svart; som man ville sagt i Norge. Uansett, Francis bestemmer, i samråd med de andre, at det lureste her vil være å bygge "trekanttak". Og slik blir det.
Det er fascinerende å oppleve de primitive, men svært effektive måtene disse kenyanerne går fram på. Vi måler, planlegger, sager, hamrer og etter kort tid er den første takbjelken på plass.
På kvelden er vi ferdige med alle bjelkene, og går slitne, men fornøyde hver til vårt.
Lørdag er det på'n igjen. I dag er det å få takplatene på plass. Vi sitter fire stykker og dingler med beina på hver vår trestokk, mens vi hamrer fast plate etter plate i den stekende sola. Jeg merker etter hvert at den glemte solkremen får røde virkninger av den hissige ekvatorsola. Da jeg deler dette med de andre ler de, og bekrefter et rødlig fargeslør over hele meg. David, en av de tre kenyanerne på taket, synes det er veldig rart at vi blir røde i huden av sola, og de blir alle veldig overrasket når jeg forteller at i morgen kommer det til å gjøre vondt. Noe som ikke akkurat gjør rødfargen bedre er de nye blanke metallpaltenes ultimative reflektorevne. Jeg er som fanget i en solbrenthetsprosess med dobbel virkning.
___________________________________________________________________________
Så en litt annen side ved prosessen. Men noe jeg likevel valgte å ta med her: (teksten fortsetter fra der den sluttet ovenfor)
Jeg slår det fra meg og fortsetter arbeidet. I denne stunden er det så mange andre plusser. Selv om jeg ikke er den raskeste til å slå inn spikrene eller bevege meg på de tynne trestokkene er følelsen av å kunne gjøre en fysisk innsats sammen med disse menneskene fantastisk. Når en daglig beveger seg rundt i slummer får en voldsom trang til å hjelpe til. Man blir vant til de harde kårene, men ettersom kjennskapen til menneskene rundt deg vokser, vokser også ønsket om å kunne vise disse menneskene at en duger til noe. Ofte kan en fysisk, synlig innsats, som det å hamre inn en spiker, føles unaturlig godt. Mange her nede ser nemlig ikke på oss hvite som noen barmhjertige samaritaner fra vesten. Mange prøver bare å utnytte at vi har penger og opptrer derfor vennlige. Å få kontakter i vesten kan jo være deres livs sjanse, og de har jo heller ingen ting å tape. Om jeg ikke liker det kommer de jo aldri til å se meg igjen. Men for ikke så skjære alle over en kam(!): De fleste har ingen slike hensikter ovenfor oss, men tror heller ikke vi klarer å utrette noe særlig. Noe som er forståelig nok. Jeg merker selv at jeg har mye med bare å analysere og ta inn over meg alt jeg opplever her nede. Hva gir jeg tilbake? Jeg hjelper slow learners alene i et klasserom på St. Johns, så hvem ser den innsatsen? Jeg jobber med de små barna på skolen, men
hvem av de på min alder ser det? Jeg er med som trener for Kinyago fotballag, men hvor mye hjelper da det? Og den største innsatsen jeg gjør/kommer til å gjøre er jo inforamsjonsarbeidet i Norge. Hvem av Kenyanerne ser det? Derfor er det utrolig deilig å vise at jeg også duger til noe ved å slå inn spiker etter spiker. Derfor er det utrolig deilig å bygge et monument på at jeg faktisk har gjort noe for menneskene her nede. Ikke bare for å hjelpen jeg gir i seg selv, men også for å bli verdsatt. Derfor er det utrolig deilig å kunne sitte på taket og bli solbrent og si at det kommer til å gjøre vondt, men likevel ikke gå hjem å smøre på solkrem, bare fortsette arbeidet sammen med de andre. Derfor er det deilig å ikke vise tegn til å tenke på seg selv, men bare bry seg om landsbyen Kinyago og den lille innsatsen en gjør. Derfor føles dette arbeidet ekstra verdifullt. Etter en fantastisk innsats fra de lokale landsbymedlemmene og en saftig solbrenthet fra min side, står til slutt klubb hallen altså ferdig.
__________________________________________________________________________
Dagen etter er spillerne med på å gjøre det humpete gresset, inni hallen, til et flatt jordgulv. Det kjøpes inn dør, gitter til vinduene og stoler av det som er igjen av pengene. Det har også kommet inn penger etter at hallen har vært bygd ferdig. Disse pengene går enten til å kjøpe stoler som koster 500 shilling stykket, eller utstyr som kjegler og fotballer, til klubben. Vi har til nå 11 stoler, men dette er bare en brøkdel av det som trengs for å fylle hallen. Men på denne måten har de et nytt framtidig prosjekt, og noe å strekke seg etter. Utvikling i slummen er altså et endeløst prosjekt, men det gjelder å glede seg over det man tilfører på veien.
Klubbhallen i Kinyago får allerede sin velsignelse den påfølgende mandagen ettersom regnet høljer ned og fotballaget har et av sine to ukentlige life skills møter. Nå har de plass nok til å sitte i en ring mens de prater, og slipper samtidig å bli våte.
Den endelige innsamlingssummen ble på hele: 3575 NOK! Dette vil si nærmere 42000 Kshs!
Kinyago fotballklubb og dens medlemmer takker med hele sitt hjerte alle som har støttet prosjektet. Jeg har fortalt om venner og familie i Norge som har støttet prosjektet, og de er veldig imponerte og takknemlige.
Her er ogsaa rapporten som Anthony har skrevet:
Club hall
Post Box 16254 – 00610 Nairobi, tell +254 (0720) 561855
Email: kysdz@yahoo.com
Program director
Mr. Anthony Maina Ombona – 0720 561855
Kinyago United is a football program with at least 100 children aged 8 – 16 years from poor backgrounds. Kinyago United uses sport programs to aid social development, educational development and as a means of social intervention for children and young youths at risk.
The Football program initiated a project to construct a club hall next to the playing field that will help the children in the program to have a venue for life skills sessions, drama practices, theatre trainings conducting remedial classes and above all meetings.
This was needed for the program since we used to meet under hot sun and sometimes under rainy circumstances. Access to the community hall bore no fruit since we had to pay an amount we couldn't afford.
The project was done by the youths in Kinyago United group and the children in the program.
The program was started in May 2007 and was finished in 5th November 2007.
The project was founded by different donors. Christina Pedersen of Ms. Kenya at St.Johns community centre through her we, the project started. In May 2007 the program raised 3000 kshs. On the 3 rd of October 2007 we got 24800 kshs to enable the project to proceed from Christina. The program decided to fundraise from community getting 10000kshs. Johannes also fundraised towards the project at least 30000kshs. The total expenditure for the project amounted to 67 800 kshs
The club hall is looking into giving accessible venue for the youth meetings/ forums like coffee bar. Also the club hall will be of use as the children have a meeting place for Monday meetings, Wednesday and Thursday theatre and drama, for parent's term meetings and evaluation, sports seminars and also conducting pastoral programs.
With much respect we as Kinyago United football program and Kinyago self help group thanks every effort put to completing the project. We shall make good use of the club hall and maintain it in the future. Great thanks to Christina Pedersen, Johannes Rasutol, St Johns community centre, the football program and the community and may good bless you all.
Yours faithfully
Program director
Anthony Maina Ombona
Klubb hallen i Kinyago har nå stått ferdig over to uker. Her kommer en rapport med informasjon om byggeprosessen og verdien av klubbhallen og verdien av arbeidet med den.
Jeg vil først gi en stor takk til alle som har støttet prosjektet. Les videre med tanke på at du har vært en viktig bidragsyter til dette, og uten din støtte ville ikke resultatet blitt det samme.
Datoen er lørdag 3. November. Det er noen uker siden jeg startet innsamlingsaksjonen og jeg er spent på hvor mye som er samlet inn. Da jeg sjekker er summen er på hele 2600 NOK (3. Nov), og vi har nå nok til å starte byggningsarbeidet!
Tidlig på fredagen drar vi til en av de lokale sjappene der vi kan få finne materialer og bestiller trestokker, blikkplater og forskjellig type spiker. Alt vi trenger til å bygge taket. Regninga blir på 32000 kenyanske shilling.
Lenger ute på Fredagen er materialene på plass og vi kan begynne arbeidet på taket. Til denne prosessen trengs det ingen innleid ekspertise. Francis, broren til Anthony er elektriker, men vet også en del om å bygge hus. Eller i hvert fall sånne hus som de bygger Pumwani. I Pumwani har de alle forskjellig kunnskap, som brukes der den trengs. Alle hjelper hverandre, eller jobber svart; som man ville sagt i Norge. Uansett, Francis bestemmer, i samråd med de andre, at det lureste her vil være å bygge "trekanttak". Og slik blir det.
Det er fascinerende å oppleve de primitive, men svært effektive måtene disse kenyanerne går fram på. Vi måler, planlegger, sager, hamrer og etter kort tid er den første takbjelken på plass.
På kvelden er vi ferdige med alle bjelkene, og går slitne, men fornøyde hver til vårt.
Lørdag er det på'n igjen. I dag er det å få takplatene på plass. Vi sitter fire stykker og dingler med beina på hver vår trestokk, mens vi hamrer fast plate etter plate i den stekende sola. Jeg merker etter hvert at den glemte solkremen får røde virkninger av den hissige ekvatorsola. Da jeg deler dette med de andre ler de, og bekrefter et rødlig fargeslør over hele meg. David, en av de tre kenyanerne på taket, synes det er veldig rart at vi blir røde i huden av sola, og de blir alle veldig overrasket når jeg forteller at i morgen kommer det til å gjøre vondt. Noe som ikke akkurat gjør rødfargen bedre er de nye blanke metallpaltenes ultimative reflektorevne. Jeg er som fanget i en solbrenthetsprosess med dobbel virkning.
___________________________________________________________________________
Så en litt annen side ved prosessen. Men noe jeg likevel valgte å ta med her: (teksten fortsetter fra der den sluttet ovenfor)
Jeg slår det fra meg og fortsetter arbeidet. I denne stunden er det så mange andre plusser. Selv om jeg ikke er den raskeste til å slå inn spikrene eller bevege meg på de tynne trestokkene er følelsen av å kunne gjøre en fysisk innsats sammen med disse menneskene fantastisk. Når en daglig beveger seg rundt i slummer får en voldsom trang til å hjelpe til. Man blir vant til de harde kårene, men ettersom kjennskapen til menneskene rundt deg vokser, vokser også ønsket om å kunne vise disse menneskene at en duger til noe. Ofte kan en fysisk, synlig innsats, som det å hamre inn en spiker, føles unaturlig godt. Mange her nede ser nemlig ikke på oss hvite som noen barmhjertige samaritaner fra vesten. Mange prøver bare å utnytte at vi har penger og opptrer derfor vennlige. Å få kontakter i vesten kan jo være deres livs sjanse, og de har jo heller ingen ting å tape. Om jeg ikke liker det kommer de jo aldri til å se meg igjen. Men for ikke så skjære alle over en kam(!): De fleste har ingen slike hensikter ovenfor oss, men tror heller ikke vi klarer å utrette noe særlig. Noe som er forståelig nok. Jeg merker selv at jeg har mye med bare å analysere og ta inn over meg alt jeg opplever her nede. Hva gir jeg tilbake? Jeg hjelper slow learners alene i et klasserom på St. Johns, så hvem ser den innsatsen? Jeg jobber med de små barna på skolen, men
hvem av de på min alder ser det? Jeg er med som trener for Kinyago fotballag, men hvor mye hjelper da det? Og den største innsatsen jeg gjør/kommer til å gjøre er jo inforamsjonsarbeidet i Norge. Hvem av Kenyanerne ser det? Derfor er det utrolig deilig å vise at jeg også duger til noe ved å slå inn spiker etter spiker. Derfor er det utrolig deilig å bygge et monument på at jeg faktisk har gjort noe for menneskene her nede. Ikke bare for å hjelpen jeg gir i seg selv, men også for å bli verdsatt. Derfor er det utrolig deilig å kunne sitte på taket og bli solbrent og si at det kommer til å gjøre vondt, men likevel ikke gå hjem å smøre på solkrem, bare fortsette arbeidet sammen med de andre. Derfor er det deilig å ikke vise tegn til å tenke på seg selv, men bare bry seg om landsbyen Kinyago og den lille innsatsen en gjør. Derfor føles dette arbeidet ekstra verdifullt. Etter en fantastisk innsats fra de lokale landsbymedlemmene og en saftig solbrenthet fra min side, står til slutt klubb hallen altså ferdig.__________________________________________________________________________
Dagen etter er spillerne med på å gjøre det humpete gresset, inni hallen, til et flatt jordgulv. Det kjøpes inn dør, gitter til vinduene og stoler av det som er igjen av pengene. Det har også kommet inn penger etter at hallen har vært bygd ferdig. Disse pengene går enten til å kjøpe stoler som koster 500 shilling stykket, eller utstyr som kjegler og fotballer, til klubben. Vi har til nå 11 stoler, men dette er bare en brøkdel av det som trengs for å fylle hallen. Men på denne måten har de et nytt framtidig prosjekt, og noe å strekke seg etter. Utvikling i slummen er altså et endeløst prosjekt, men det gjelder å glede seg over det man tilfører på veien.
Klubbhallen i Kinyago får allerede sin velsignelse den påfølgende mandagen ettersom regnet høljer ned og fotballaget har et av sine to ukentlige life skills møter. Nå har de plass nok til å sitte i en ring mens de prater, og slipper samtidig å bli våte.
Den endelige innsamlingssummen ble på hele: 3575 NOK! Dette vil si nærmere 42000 Kshs!
Kinyago fotballklubb og dens medlemmer takker med hele sitt hjerte alle som har støttet prosjektet. Jeg har fortalt om venner og familie i Norge som har støttet prosjektet, og de er veldig imponerte og takknemlige.
Her er ogsaa rapporten som Anthony har skrevet:
Club hall
Post Box 16254 – 00610 Nairobi, tell +254 (0720) 561855
Email: kysdz@yahoo.com
Program director
Mr. Anthony Maina Ombona – 0720 561855
Kinyago United is a football program with at least 100 children aged 8 – 16 years from poor backgrounds. Kinyago United uses sport programs to aid social development, educational development and as a means of social intervention for children and young youths at risk.
The Football program initiated a project to construct a club hall next to the playing field that will help the children in the program to have a venue for life skills sessions, drama practices, theatre trainings conducting remedial classes and above all meetings.
This was needed for the program since we used to meet under hot sun and sometimes under rainy circumstances. Access to the community hall bore no fruit since we had to pay an amount we couldn't afford.
The project was done by the youths in Kinyago United group and the children in the program.
The program was started in May 2007 and was finished in 5th November 2007.
The project was founded by different donors. Christina Pedersen of Ms. Kenya at St.Johns community centre through her we, the project started. In May 2007 the program raised 3000 kshs. On the 3 rd of October 2007 we got 24800 kshs to enable the project to proceed from Christina. The program decided to fundraise from community getting 10000kshs. Johannes also fundraised towards the project at least 30000kshs. The total expenditure for the project amounted to 67 800 kshs
The club hall is looking into giving accessible venue for the youth meetings/ forums like coffee bar. Also the club hall will be of use as the children have a meeting place for Monday meetings, Wednesday and Thursday theatre and drama, for parent's term meetings and evaluation, sports seminars and also conducting pastoral programs.
With much respect we as Kinyago United football program and Kinyago self help group thanks every effort put to completing the project. We shall make good use of the club hall and maintain it in the future. Great thanks to Christina Pedersen, Johannes Rasutol, St Johns community centre, the football program and the community and may good bless you all.
Yours faithfully
Program director
Anthony Maina Ombona
Jambo
Vi har nå to uker igjen av oppholdet vårt i Kenya. For fire dager siden var vi hjemme ferien. En ukes opphold på Lamu. Denne autentiske fiskerlandsbyen (for øvrig på UNESCOs liste over steder som må bevares) ved kysten av Kenya er virkelig midt i blinken. Dette var det perfekte steder for å slappe av. På Lamu skjer det ikke mye. Livet går sin gang og du er virkelig i hjerte av ”hakuna matata” kulturen. Her er det ingen som kjører trenger raske båter. Derfor var seilbåtene, kalt dhow, et vanlig syn. Det ga et riktig helhetsinntrykk å se de gli av gårde med den usynlige vinden. Istedenfor biler bruker de esler. Slik ble også luften en ren opplevelse, bokstavlig talt.
En av dagene var vi på dhow trip. Dette var en fantastisk opplevelse som anbefales alle som skal til Kenya. Turen besto av en lengre seiltur. På veien hadde vi et lengre opphold på et sted kalt Manda Toto. Her var det utsøkt og snorkle, og ettersom jeg aldri hadde snorklet ved noen skikkelige korallrev før var dette utrolig fascinerende og morsomt. Her var hele oppdrag Nemo samlet, samt mange andre fisker i spralende farger og artige former og fasonger. Etter snorklingen spiste vi nyfisket, grillet fisk, en herlig salat og nystekt brød, med frukt til dessert. Det var en utmerket dag.
Neste helg skal vi på safari, så dermed har vi fått sett det viktigste av Kenya. Kysten, savannene med de ville dyrene, og storbylivet Nairobi og livet på landsbygda. Selv om Storbylivet i Nairobi har vært en desidert større dose enn alt det andre. Utenom Safarien blir altså de to neste ukene i Nairobi. Barna avsluttet skolen i slutten av november og har nå juleferie. Men her er feriene mer et problem, enn en tid til å slappe av og lade batteriene. De fleste barna har ikke mye å gjøre og kan derfor bli hengende rundt på gata, og dermed komme inn i det farlige gatelivet med alkohol og andre rusmidler, tyveri, og andre dårlige gjøremål. Senteret setter derfor i gang en masse aktiviteter for barna så de skal ha noe å gjøre. Fotball, som jeg har vært mye aktivt med på, er en av tingene. Den siste tiden vil derfor bli full av aktivtiter med barna ute i landsbyene, og samtidig en rar følelse av at tiden telles ned til avreise. Det er rart å begynne å forberede seg på hjemreise med avskjedsgaver og alt. Det blir trist aa dra fra Kenya, men gleder meg ogsaa veldig til aa komme hjem!
En av dagene var vi på dhow trip. Dette var en fantastisk opplevelse som anbefales alle som skal til Kenya. Turen besto av en lengre seiltur. På veien hadde vi et lengre opphold på et sted kalt Manda Toto. Her var det utsøkt og snorkle, og ettersom jeg aldri hadde snorklet ved noen skikkelige korallrev før var dette utrolig fascinerende og morsomt. Her var hele oppdrag Nemo samlet, samt mange andre fisker i spralende farger og artige former og fasonger. Etter snorklingen spiste vi nyfisket, grillet fisk, en herlig salat og nystekt brød, med frukt til dessert. Det var en utmerket dag.
Neste helg skal vi på safari, så dermed har vi fått sett det viktigste av Kenya. Kysten, savannene med de ville dyrene, og storbylivet Nairobi og livet på landsbygda. Selv om Storbylivet i Nairobi har vært en desidert større dose enn alt det andre. Utenom Safarien blir altså de to neste ukene i Nairobi. Barna avsluttet skolen i slutten av november og har nå juleferie. Men her er feriene mer et problem, enn en tid til å slappe av og lade batteriene. De fleste barna har ikke mye å gjøre og kan derfor bli hengende rundt på gata, og dermed komme inn i det farlige gatelivet med alkohol og andre rusmidler, tyveri, og andre dårlige gjøremål. Senteret setter derfor i gang en masse aktiviteter for barna så de skal ha noe å gjøre. Fotball, som jeg har vært mye aktivt med på, er en av tingene. Den siste tiden vil derfor bli full av aktivtiter med barna ute i landsbyene, og samtidig en rar følelse av at tiden telles ned til avreise. Det er rart å begynne å forberede seg på hjemreise med avskjedsgaver og alt. Det blir trist aa dra fra Kenya, men gleder meg ogsaa veldig til aa komme hjem!
søndag 18. november 2007
Et eksempel det finnes flere av
I 1776 begynte Adam Smith å snakke om trylleformelen; frihandel, som vil kurere all hungersnød i verden. I internasjonal utviklingspolitikk har det siden da vært en debatt om denne handelstilnærmingen til problemet er riktig fremgangsmåte på å bekjempe fattigdom. Den påfølgende artikkelen forsvarer sterkt den ene fløyen, og er en innbitt eksempel på at handelsliberalisering fører til død og fordervelse for verdens fattigste. Dette eksempelet er fra Kenya.
Helt siden etter kolonitiden har land i Europa hatt en handelsavtale (Cotton Agreement) med Kenya og flere andre afrikanske land. Denne avtalen gir disse landene ”handelsfordeler” inn på det Europeiske markedet (senere EF markedet, dagens EU). De trenger blant annet ikke betale så høye tollavgifter. Innad i EU har man ikke trengt å betale toll i det hele tatt, noe som, for EU-landene seg imellom, har vært en stor suksess, og har ført til økt velstand og økonomisk framgang i Europa opp gjennom historien.
Verdens handelsorganisasjon har lover som ikke tillater u-land å få like fulle rettigheter på EU-markedet som medlemslandene. Dette reglementet utgår den 31. desember i år, og ingen vestlige land har naturlig nok villet trekke det fram, noe som ville ført til mer uønsket oppmerksomhet om denne saken i verdens media, enn det saken har i dag. Siden dette reglementet utgår prøver EU derfor å forhandle fram en ny, utvidet avtale: Economic Partnership Argreements (EPAs). Denne avtalen går enda lenger enn den forrige: De respektive landene i Afrika vil få tilgang til EU-markedet på lik linje som andre EU-land og omvendt. Den åpner altså for et fritt marked. Skjer dette vil det være en katastrofe for Kenya. Men hvorfor? Det har jo fung
ert så bra for EU-landene…
For det første vil ikke kenyanske bønder og andre produsenter overleve på grunn billigere varer fra EU som dumpes på det Kenyanske markedet. EUs høye jordbrukssubsidier fører som kjent til overproduksjon og deretter dumping på verdensmarkedet noe som senker prisene drastisk. En krise for kenyanske bønder som per år 2007 ikke får mer enn èn norsk krone for kiloen (En kilo vil si 4000 kaffebønner. Bønner som ikke akkurat renner ned i kilosekkene av seg selv). Kenya har ikke råd til å subsidiere varene sine, og må derfor ta til takke med å konkurrere mot billige subsidierte varer fra EU. Med en Kenyansk skadeskutt infrastruktur vil denne konkurransen mot effektive storkonsernene fra EU være selvmord. Med en befolkning der over 80% livnærer seg av jordbruk vil dette være en komplett katastrofe! Og en slik katastrofe vil ikke bare gjøre så Kenyas bønder og produsenter mister levebrødet sitt. Det vil gi ringvirkninger inn i alle kriker og kroker av landet, og slik vil Kenyas fattige fortsette sin synkende tilværelse i sumpen de lever i. Så hvorfor i alle dager forhandler Kenya om en slik avtale?!
Dette skyldes makteliten i Kenya. Er du politiker i Kenya, er du en av landets rikeste. Politikerne styrer ikke bare landet politisk, de eier det økonomisk. Det er de som eier de store plantasjene (Og for å prøve å forklare størrelsen på disse plantasjene: Du kan, på motorvei fra Nairobi til Momabassa, kjøre forbi en og samme plantasje i 40 minutter! Hele plantasjen er omkranset av mur med sikkerhetsvakter. Og hovedbygningene som på gårdsbruk pleier å ligge midt i firkanten, klarer du ikke engang å skimte i horisonten.). Det er de som eier de store industrikonsernene og ellers alle de store selskapene. Disse selskapene og plantasjene er de eneste som vil klare å konkurrere med EUs storkonserner og velutvalgte eksportartikler. Disse kenyanske selskapene vil dermed øke sin omsetning og tjene mer, til fordel for eieren, en kenyansk politiker. Og i Kenya, som i alle andre land, er det politikerne som signerer internasjonale, politiske avtaler. Kenyas fattige har ikke noe de skulle ha sagt om EPAs. Dette er en av mange eksempler på at vi i nord gir korrupte, maktsterke politikere i sør muligheten til å spolere sitt lands framtid på bekostning av egen vinning, for oss og for dem.
Men du kan gjøre en innsats og være èn av mange til å kjempe mot denne handelsavtalen: Gå inn og skriv under på kampanjen ved å opprette en bruker på: http://www.stopthinkresist.org
I tilegg finnes det mange organisasjoner i Norge som kjemper mot dagens handelssystem som favoriserer de rike landene på bekostning av de fattigere. Èn mulighet er å melde seg inn i Changemaker.
Helt siden etter kolonitiden har land i Europa hatt en handelsavtale (Cotton Agreement) med Kenya og flere andre afrikanske land. Denne avtalen gir disse landene ”handelsfordeler” inn på det Europeiske markedet (senere EF markedet, dagens EU). De trenger blant annet ikke betale så høye tollavgifter. Innad i EU har man ikke trengt å betale toll i det hele tatt, noe som, for EU-landene seg imellom, har vært en stor suksess, og har ført til økt velstand og økonomisk framgang i Europa opp gjennom historien.
Verdens handelsorganisasjon har lover som ikke tillater u-land å få like fulle rettigheter på EU-markedet som medlemslandene. Dette reglementet utgår den 31. desember i år, og ingen vestlige land har naturlig nok villet trekke det fram, noe som ville ført til mer uønsket oppmerksomhet om denne saken i verdens media, enn det saken har i dag. Siden dette reglementet utgår prøver EU derfor å forhandle fram en ny, utvidet avtale: Economic Partnership Argreements (EPAs). Denne avtalen går enda lenger enn den forrige: De respektive landene i Afrika vil få tilgang til EU-markedet på lik linje som andre EU-land og omvendt. Den åpner altså for et fritt marked. Skjer dette vil det være en katastrofe for Kenya. Men hvorfor? Det har jo fung
ert så bra for EU-landene…For det første vil ikke kenyanske bønder og andre produsenter overleve på grunn billigere varer fra EU som dumpes på det Kenyanske markedet. EUs høye jordbrukssubsidier fører som kjent til overproduksjon og deretter dumping på verdensmarkedet noe som senker prisene drastisk. En krise for kenyanske bønder som per år 2007 ikke får mer enn èn norsk krone for kiloen (En kilo vil si 4000 kaffebønner. Bønner som ikke akkurat renner ned i kilosekkene av seg selv). Kenya har ikke råd til å subsidiere varene sine, og må derfor ta til takke med å konkurrere mot billige subsidierte varer fra EU. Med en Kenyansk skadeskutt infrastruktur vil denne konkurransen mot effektive storkonsernene fra EU være selvmord. Med en befolkning der over 80% livnærer seg av jordbruk vil dette være en komplett katastrofe! Og en slik katastrofe vil ikke bare gjøre så Kenyas bønder og produsenter mister levebrødet sitt. Det vil gi ringvirkninger inn i alle kriker og kroker av landet, og slik vil Kenyas fattige fortsette sin synkende tilværelse i sumpen de lever i. Så hvorfor i alle dager forhandler Kenya om en slik avtale?!
Dette skyldes makteliten i Kenya. Er du politiker i Kenya, er du en av landets rikeste. Politikerne styrer ikke bare landet politisk, de eier det økonomisk. Det er de som eier de store plantasjene (Og for å prøve å forklare størrelsen på disse plantasjene: Du kan, på motorvei fra Nairobi til Momabassa, kjøre forbi en og samme plantasje i 40 minutter! Hele plantasjen er omkranset av mur med sikkerhetsvakter. Og hovedbygningene som på gårdsbruk pleier å ligge midt i firkanten, klarer du ikke engang å skimte i horisonten.). Det er de som eier de store industrikonsernene og ellers alle de store selskapene. Disse selskapene og plantasjene er de eneste som vil klare å konkurrere med EUs storkonserner og velutvalgte eksportartikler. Disse kenyanske selskapene vil dermed øke sin omsetning og tjene mer, til fordel for eieren, en kenyansk politiker. Og i Kenya, som i alle andre land, er det politikerne som signerer internasjonale, politiske avtaler. Kenyas fattige har ikke noe de skulle ha sagt om EPAs. Dette er en av mange eksempler på at vi i nord gir korrupte, maktsterke politikere i sør muligheten til å spolere sitt lands framtid på bekostning av egen vinning, for oss og for dem.
Men du kan gjøre en innsats og være èn av mange til å kjempe mot denne handelsavtalen: Gå inn og skriv under på kampanjen ved å opprette en bruker på: http://www.stopthinkresist.org
I tilegg finnes det mange organisasjoner i Norge som kjemper mot dagens handelssystem som favoriserer de rike landene på bekostning av de fattigere. Èn mulighet er å melde seg inn i Changemaker.
onsdag 31. oktober 2007
Kontaktinformasjon
Etter en liten justering i innstillingene er nå mulighet for folk som ikke er brukere av blogspot å legge ut kommentarer denne bloggen:D
Det har vært problemer for mange å sende meldinger til mitt Kenyanske nummer (+254 710576936). Dette skyldes at Safaricom er lunefull ovenfor det norske netcom nettet. Et alternativ er å sende til mitt norske simkort (+47 98409617). Beklager hvis noen ikke har fått svar på meldinger, men da er nok dette grunnen.
mandag 29. oktober 2007
Second hand land
Så mange mennesker har jeg aldri sett før! Jeg og min venn lokale venn, Walter, må bruke hele spekteret av bevegelige ledd for å snirkle oss gjennom den enorme folkemassen. Vi befinner oss, ikke langt fra St. Johns, midt i hovedgaten til Øst-Afrikas største marked.
Langs den snirklede veien er det fullt av boder. Skjorter, T-skjorter og fotballdrakter henger på rekke og rad over de støvgrå bodene. Mens shortser og bukser er stuet sammen i store hauger på de slitte trebordene eller på bakken, for de som ikke har råd til en bod. Capser henger i ranker nedover tynne trestokker, som bananer på en stingel. På bakken foran og mellom bodene er det sko i store hauger. Pensko, fotballsko, innesko, joggesko, sprintsko, tøfler, fjellsko, gummistøvler, slippers, sandaler ligger alt hulter til bulter. De litt penere er hengt opp etter lissene for å fylle uvanlige tomrom. Det slående er at alt er second hand! Ikke en eneste sko er ny! Ikke en eneste shorts, ikke en eneste sokk. Du kan få kjøpt alt. Og alt er second hand. Treningsdresser med for eksempel Mads Eriksen påskrevet under det prydende fotballmerket på brystet. Gamle puzzlespill produsert for Kredittkassen. De har alt. Og det er alltid like rart når du kjenner igjen noe fra Norge. Gamle moter blir som nye her nede.
Vi stopper ved en bod med masse fotballsko. Etter mye prøving finner vi til slutt et par i 42 i den store haugen. Min størrelse. De svarte Addidasskoene kjenner jeg har vært brukt av en med mye bredere ben enn meg. Og i motsetning til meg er knottene på disse fotballskoene nedslitt på innsiden (jeg har den vanen å gå på yttersiden av fotbladene). Det føles veldig uvant. Foten min glir sakte fram og tilbake, men det ordner seg vel hvis jeg strammer skikkelig til.
Jeg møter opp på trening klokka fem den kvelden. Omringet av et hav av second hand fotballdrakter knytter jeg på meg de ”nye” skoene. Rundt meg sperrer ungene opp øynene. Noen løper til, og begynne å ta og føle på de nedslitte skoene. De stirrer stjålent ned, får så å smile opp til meg. I de blanke, drømmeaktige øynene ser jeg at de synes disse skoene er noen av de fineste de har sett på lenge. Jeg jogger litt brydd av gårde, og i det samme begynner det første gnagsåret å blomstre frydefullt på høyre hel.
Langs den snirklede veien er det fullt av boder. Skjorter, T-skjorter og fotballdrakter henger på rekke og rad over de støvgrå bodene. Mens shortser og bukser er stuet sammen i store hauger på de slitte trebordene eller på bakken, for de som ikke har råd til en bod. Capser henger i ranker nedover tynne trestokker, som bananer på en stingel. På bakken foran og mellom bodene er det sko i store hauger. Pensko, fotballsko, innesko, joggesko, sprintsko, tøfler, fjellsko, gummistøvler, slippers, sandaler ligger alt hulter til bulter. De litt penere er hengt opp etter lissene for å fylle uvanlige tomrom. Det slående er at alt er second hand! Ikke en eneste sko er ny! Ikke en eneste shorts, ikke en eneste sokk. Du kan få kjøpt alt. Og alt er second hand. Treningsdresser med for eksempel Mads Eriksen påskrevet under det prydende fotballmerket på brystet. Gamle puzzlespill produsert for Kredittkassen. De har alt. Og det er alltid like rart når du kjenner igjen noe fra Norge. Gamle moter blir som nye her nede.
Vi stopper ved en bod med masse fotballsko. Etter mye prøving finner vi til slutt et par i 42 i den store haugen. Min størrelse. De svarte Addidasskoene kjenner jeg har vært brukt av en med mye bredere ben enn meg. Og i motsetning til meg er knottene på disse fotballskoene nedslitt på innsiden (jeg har den vanen å gå på yttersiden av fotbladene). Det føles veldig uvant. Foten min glir sakte fram og tilbake, men det ordner seg vel hvis jeg strammer skikkelig til.
Jeg møter opp på trening klokka fem den kvelden. Omringet av et hav av second hand fotballdrakter knytter jeg på meg de ”nye” skoene. Rundt meg sperrer ungene opp øynene. Noen løper til, og begynne å ta og føle på de nedslitte skoene. De stirrer stjålent ned, får så å smile opp til meg. I de blanke, drømmeaktige øynene ser jeg at de synes disse skoene er noen av de fineste de har sett på lenge. Jeg jogger litt brydd av gårde, og i det samme begynner det første gnagsåret å blomstre frydefullt på høyre hel.
onsdag 24. oktober 2007
Om det å hjelpe en annen
Tredøra er av tynne, slitte planker. Et lite dytt, får den til å skli sakte opp. Mørket møter oss. Vi stiger inn, meg og Elisabeth. Elisabeth jobber som frivillig arbeider i Hiv/aids programmet på St. Johns, og vi er nå på en av hennes daglige hjemmebesøk til en av Pumwanis mange hiv positive.
Mens øynene våre vender seg til mørket, slår den intense varmen mot oss. De små husene her ligger tett i tett, og med skitne blikktak og vegger, absorberer de den stekende sola og gjør innetemperaturen godt over middels for en stakkars nording. Mens mørket blir synlig rundt oss, kommer konturene av et lite hus til syne. Det er ikke større enn ¼ studenthybel! I sengen, to meter foran oss ligger Caroline. Hun reiser seg opp mens de tynne leppene kruser seg raskt i et smil, i det hun ser oss. Ansiktet er blekt. Caroline er 26 år og hiv positiv. Hun sjekket seg for to år siden, men har lenge vært meget syk. Hun setter seg til rette. Over den krumme ryggen brer hun et falmende pledd. Da Caroline fikk bekreftet at hun var hiv positiv, trosset hun frykten for å bli frosset ut av familie og vennekretser, og meldte seg som hiv-positiv på hiv/aids kontoret på St. Johns. Det reddet livet hennes. Hun får nå medisiner og er på bedringens vei. For å holde livsgløden og håpet oppe får Caroline besøk av Elisabeth èn gang daglig. Elisabeth har selv hiv, men går på medisiner og klarer seg bra i hverdagen.
Hjemmebesøkene er ikke bare livsviktig for de som får besøk, det gir Elisabeth en følelse av å bety noe. Det å gjøre en viktig innsats i den til tider håpløse hverdagen er en fantastisk følelse. Å være frivillig arbeider på for St. Johns er derfor en ettertraktet stilling. Her kommer du inn i et godt miljø, du får deg jobberfaring og noe å skrive på cven. I tillegg tar det mye av tiden din, og trekker deg dermed effektivt bort fra rus og kriminalitet, noe som er så alt for lett å falle tilbake på for en dagdriver i Pumwanis gater. Jeg tenker; det er lett for meg å skrive dette som grunner. Man vil kanskje ikke innrømme at disse menneskene har en overbevisende naturlig instinkt til å hjelpe andre uten å få penger for det. Jeg vet at i Norge må man jobbe hardt for å finne en frivillig samaritan. Vi har virkelig noe å lære av disse barmhjertige menneskene.
Carolines øyne lyser av glede. Ansiktet og kroppen er sliten av å kjempe mot sykdom og lysten til å dø, men en innbitt kamp, fra henne med hjelp fra flere, har fått henne bort fra dødsleiet. Hun friskmeldes innenfra. Men den skjøre blåklokken trenger fortsatt pleie, så den ikke bukker under.
Etter en halvtimes prat sier vi hade til Caroline. Hun smiler og tar oss begge i hånden. Et varmt, svakt håndtrykk. Men for ikke lenge siden var dette en umulig bevegelse, får jeg forklart. Det å hilse og takke igjen må føles som en befrielse. Utrolig hvor mye jeg tar som en selvfølge!
Jeg ser at Elisabeth lyser av stolthet da vi går ut av leiligheten. Det er fantastisk å se mennesker smile og trosse den daglige elendigheten. Slike eksempler er det flere av. Uten smilene og den barmhjertige omtanken ville Pumwani vært en håpløs hengemyr av sorg og bitterhet.
Mens øynene våre vender seg til mørket, slår den intense varmen mot oss. De små husene her ligger tett i tett, og med skitne blikktak og vegger, absorberer de den stekende sola og gjør innetemperaturen godt over middels for en stakkars nording. Mens mørket blir synlig rundt oss, kommer konturene av et lite hus til syne. Det er ikke større enn ¼ studenthybel! I sengen, to meter foran oss ligger Caroline. Hun reiser seg opp mens de tynne leppene kruser seg raskt i et smil, i det hun ser oss. Ansiktet er blekt. Caroline er 26 år og hiv positiv. Hun sjekket seg for to år siden, men har lenge vært meget syk. Hun setter seg til rette. Over den krumme ryggen brer hun et falmende pledd. Da Caroline fikk bekreftet at hun var hiv positiv, trosset hun frykten for å bli frosset ut av familie og vennekretser, og meldte seg som hiv-positiv på hiv/aids kontoret på St. Johns. Det reddet livet hennes. Hun får nå medisiner og er på bedringens vei. For å holde livsgløden og håpet oppe får Caroline besøk av Elisabeth èn gang daglig. Elisabeth har selv hiv, men går på medisiner og klarer seg bra i hverdagen.
Hjemmebesøkene er ikke bare livsviktig for de som får besøk, det gir Elisabeth en følelse av å bety noe. Det å gjøre en viktig innsats i den til tider håpløse hverdagen er en fantastisk følelse. Å være frivillig arbeider på for St. Johns er derfor en ettertraktet stilling. Her kommer du inn i et godt miljø, du får deg jobberfaring og noe å skrive på cven. I tillegg tar det mye av tiden din, og trekker deg dermed effektivt bort fra rus og kriminalitet, noe som er så alt for lett å falle tilbake på for en dagdriver i Pumwanis gater. Jeg tenker; det er lett for meg å skrive dette som grunner. Man vil kanskje ikke innrømme at disse menneskene har en overbevisende naturlig instinkt til å hjelpe andre uten å få penger for det. Jeg vet at i Norge må man jobbe hardt for å finne en frivillig samaritan. Vi har virkelig noe å lære av disse barmhjertige menneskene.
Carolines øyne lyser av glede. Ansiktet og kroppen er sliten av å kjempe mot sykdom og lysten til å dø, men en innbitt kamp, fra henne med hjelp fra flere, har fått henne bort fra dødsleiet. Hun friskmeldes innenfra. Men den skjøre blåklokken trenger fortsatt pleie, så den ikke bukker under.
Etter en halvtimes prat sier vi hade til Caroline. Hun smiler og tar oss begge i hånden. Et varmt, svakt håndtrykk. Men for ikke lenge siden var dette en umulig bevegelse, får jeg forklart. Det å hilse og takke igjen må føles som en befrielse. Utrolig hvor mye jeg tar som en selvfølge!
Jeg ser at Elisabeth lyser av stolthet da vi går ut av leiligheten. Det er fantastisk å se mennesker smile og trosse den daglige elendigheten. Slike eksempler er det flere av. Uten smilene og den barmhjertige omtanken ville Pumwani vært en håpløs hengemyr av sorg og bitterhet.
søndag 14. oktober 2007
Støtt Kinyago United!
Kjære leser
Jeg håper jeg har gitt deg en eller flere gode leseopplevelser. Jeg tar meg nå den frihet å sette i gang en mindre innsamlingsaksjon, og håper på din støtte. Under står det beskrevet hva pengene vil gå til. Innsamlingsaksjonen vil vare fram til 24 November, symbolsk 1 mnd før julaften. I tillegg til mitt eget bidrag håper jeg på god støtte fra rike Norge.
Støtt Kinyago United!
Kinyago United er et fotballag i Pumwani jeg er hjelpetrener for. På laget er det ca 40 spillere, og på treningene er det 100% oppmøte. Det tyder på at her er det god lagmoral og at treningene er gode. Det er noe jeg kan bekrefte. Anthony, hovedtreneren for dette laget, gjør en stor innsats.
Denne høsten startet Kinyago United et større prosjekt: de skal byggeren klubb hall. Ideen kom i 2006, da de fikk støtte til å kjøpe ett lite område ved siden av fotballbanen. Hallen vil brukes til: Trening i teater og drama (et fotballag driver altså ikke bare med fotball her i Kenya), vil være et samlingssted for barn og unge etter skole, et sted de får opplæring i life skills (generell oppdragelse pluss mye annet), et sted foreldrene kan møtes og et sted som kan brukes til utlån, og dermed gi en ekstra inntekt. Altså et sted for utvikling.
Arbeidet med hallen har kommet godt i gang med de midlene de har hatt, men utgiftene har blitt større enn antatt. Hallen (som i Norge ville vært en stor stue) står nå uten tak og det er mye som mangler.
Jeg har vært noe med på dette arbeidet og har sett deres utrolige innsats og måtte bare foreslå at jeg kunne starte en innsamlingsaksjon hjemme, da det gikk opp for meg hvor mye penger og svette de har lagt i dette arbeidet, med tanke på hvor lite de har fra før, men at de fortsatt manglet en del for å fullføre arbeidet.
Jeg håper derfor på din støtte. Hver donasjon er et viktig bidrag, og vil ikke bare være en glede for fotballaget, menn for hele landsbyen.
Og husk: En 50 lapp er mye penger her nede. Og her er det ingen fordyrende mellomledd du trenger å være redd for. Alle pengene vil bli brukt på kjøp av materialer og annet utstyr til klubben. Før jeg drar vil forhåpentligvis hallen stå ferdig!
Pengene betales til konto: 6236 12 67406. Legg til notat at pengene er til Kinyago United.
Mvh
Johannes
Jeg håper jeg har gitt deg en eller flere gode leseopplevelser. Jeg tar meg nå den frihet å sette i gang en mindre innsamlingsaksjon, og håper på din støtte. Under står det beskrevet hva pengene vil gå til. Innsamlingsaksjonen vil vare fram til 24 November, symbolsk 1 mnd før julaften. I tillegg til mitt eget bidrag håper jeg på god støtte fra rike Norge.
Støtt Kinyago United!
Kinyago United er et fotballag i Pumwani jeg er hjelpetrener for. På laget er det ca 40 spillere, og på treningene er det 100% oppmøte. Det tyder på at her er det god lagmoral og at treningene er gode. Det er noe jeg kan bekrefte. Anthony, hovedtreneren for dette laget, gjør en stor innsats.
Denne høsten startet Kinyago United et større prosjekt: de skal byggeren klubb hall. Ideen kom i 2006, da de fikk støtte til å kjøpe ett lite område ved siden av fotballbanen. Hallen vil brukes til: Trening i teater og drama (et fotballag driver altså ikke bare med fotball her i Kenya), vil være et samlingssted for barn og unge etter skole, et sted de får opplæring i life skills (generell oppdragelse pluss mye annet), et sted foreldrene kan møtes og et sted som kan brukes til utlån, og dermed gi en ekstra inntekt. Altså et sted for utvikling.
Arbeidet med hallen har kommet godt i gang med de midlene de har hatt, men utgiftene har blitt større enn antatt. Hallen (som i Norge ville vært en stor stue) står nå uten tak og det er mye som mangler.
Jeg har vært noe med på dette arbeidet og har sett deres utrolige innsats og måtte bare foreslå at jeg kunne starte en innsamlingsaksjon hjemme, da det gikk opp for meg hvor mye penger og svette de har lagt i dette arbeidet, med tanke på hvor lite de har fra før, men at de fortsatt manglet en del for å fullføre arbeidet.
Jeg håper derfor på din støtte. Hver donasjon er et viktig bidrag, og vil ikke bare være en glede for fotballaget, menn for hele landsbyen.
Og husk: En 50 lapp er mye penger her nede. Og her er det ingen fordyrende mellomledd du trenger å være redd for. Alle pengene vil bli brukt på kjøp av materialer og annet utstyr til klubben. Før jeg drar vil forhåpentligvis hallen stå ferdig!
Pengene betales til konto: 6236 12 67406. Legg til notat at pengene er til Kinyago United.
Mvh
Johannes
mandag 8. oktober 2007
Den grå damen
En flue flyr i lufta. Suser gjennom vinden i brå, raske bevegelser. Akselerer for så å bremse opp, spontant, men likevel i et visst mønster. Et blad kommer dalende. Fram, tilbake. Som en huske gynger det fallende mot den visse død. Det må være en forferdelig tilstand. Fluen svinger brått unna. Unngår den tynne, bleke stilken, men blir delvis dratt med i dragsuget og snurrer noen øyeblikk ukontrollert, for så å vinne tilbake kontrollen, og på nytt peile inn kursen. Den flyer etter lukt og varme. Hvordan den lukter er for meg ukjent. Men at det lukter kan jeg bekrefte. Hennes ugredde hår folder seg i tykke floker. Det stritter mot dagslyset og lever et ustrukturert liv. Jeg kan se at fargen er svart, men at den nå tildekkes av et grått støvlag. Det samme gjelder huden. Det grå, slørete støvlaget ligger fast over den mørke huden. Den grå damen sitter helt stille.
Fluen har nå nådd målet og menger seg med sine venner. De flyr fram og tilbake, opp og ned, bort og fram, rundt den grå damen, og i sirkler. For meg, uten noe mønster. For meg, helt hinsides. De flyer nærmere og så langt bort. Som om de ble stukket av en usynlig brodd, eller plutselig fikk dårlig samvittighet for den ertende oppførselen. Men så inntreffer den ekstreme kortidshukommelsen og de svirrer likegalde tilbake igjen, med et fjernt smil om munne og to, store, paralysert øyne. Jeg forstår virkelig ikke hva det er som morer dem! Fluer har virkelig fritidsproblemer!
Den grå damen sitter helt stille. Bryr seg ikke om de svirrende flyene som leker rundt henne i det uendelige. Den grå jakken henger tungt over den sammenkrøpne kroppen. Rundt henne ligger det flere poser. De er grå og ser ut som de lukter veldig. Gjennom små åpninger like ved knuten på toppen flyr det fluer inn og ut. Hva er det som er så spennende for dem der inne? Den grå damen sitter helt stille. Bryr seg ikke om lukten fra de grå posene. Kanskje hennes egen dunst nøytralisere andre luktnyanser? Det virker sånn. Hun rynker ikke på nesen. Ser bare sløvt ut i luften. Leter etter noe langt der borte. Mister det, blunker, men fortsetter deretter. Denne ganger finner hun det hun leter etter. Hun følger det dalende mot bakken. De grå pupillene gynger rolig fram og tilbake i øyegropen. Til slutt stopper de. Da er bladet dødt.
søndag 30. september 2007
Sannhetens øyeblikk
Gatene i Kianbio, en landsby i Pumwani, er fulle av dritt. Den intense lukten av søppel og åpen kloakk brenner seg fast i neseborene mine. Jeg må innimellom tvinge meg selv til ikke å spy når den grusomme stanken kommer i flyktige drag. Nå og da tråkker jeg ned i noe som gir etter. Jeg ser bestemt rett fram og lukker ut tanker om hva det kan være. Jeg er glad jeg ikke går barbeint på disse forferdelige veiene, noe over halvparten av beboerne i Kianbio gjør.
Da vi svinger til venstre rundt et hjørne ser vi en kone og to barn. Den minste kan ikke være mer enn noen måneder og ligger på ryggen på et rødt pledd. Ved siden av sitter storesøsteren stolt og smiler ned til den lille. Moren står like ved og vasker klær. Det er ikke mer enn to meters klaring mellom veggene på dette stedet, og den sildrende kloakkelven som snirkler seg mellom husveggene, gjør ikke plassen mye bedre. Vincent og Drunga (våre to følgesvenner denne dagen) viser tegn til at vi skal inn døra til høyre. Jeg banker på forsiktig. Døra åpnes og en kone kommer til syne i døråpningen. Hun smiler skjevt og ber oss komme inn. Jeg nikker vennlig og stiger inn i det mørklagte rommet. I rommet er det en kort dobbeltseng i enden, en treseters, enkel sofa til venstre, to små krakker, en kommode til høyre og en masse slitt utstyr her og der. En ikkefungerende klokke pryder veggen over senga. Sekundviseren prøver å komme seg videre, men blir tikkene hengende igjen på det samme stedet. Klokken er tolv. Hele tiden.
Da vi har satt oss ned, starter Pamela å fortelle. Hun kan ikke engelsk så Drunga oversetter. Pamela er 40 år og arbeidsløs. Hun er mor til fem barn. Den eldste på 22, den yngste løfter hun opp i fanget. En jente på ikke mer en 1 og et halvt. Hun holder varsomt rundt barnet mens hun forteller videre. Pamelas mann døde da hun var 24 år gammel. Helt siden dette har hun vært enke og har måttet forsørge barna alene. Med en enkel bod i en av Pumwanis gater har hun solgt klær og sko. Detter har gitt henne en inntekt på 15 kroner dagen, noe hun prøver å forsørge hele familien med. For to år siden ble hun og et av barna meget syke. Hun måtte derfor selge hele boden så hun kunne få penger til å betale medisiner og penger til sykehuset. Nå er de friske begge to, men bedriften er borte og samtidig er de månedlige utgiftene fortsatt der: mat, klær, utstyr og husleien. ”Beboerne i Pumwani må nemlig betale husleie til godseieren som eier landområde”, sier hun og rister oppgitt på hode. De slitne øynene minner om et hardt liv, mens de leter forhåpningsfullt ut i luften. Men søken er ikke lang. Hun kjenner virkeligheten og vet at skatter ikke dukker opp i løse luften. ”De griske godseierne tar penger fra Kenyas fattigste befolkning uten å gi noe tilbake”, fortsetter hun. Hun forteller at de verken får strøm, vann eller livsnødvendige vedlikehold på husene. Alt må de ordne selv. Hadde bare regjeringen satt foten ned og sagt at slik standard er uholdbar ville slummene vært borte på dagen.
Barnet i fanget har sovnet. De små armene ligger slapt over morens trygge fang. Hode ligger tungt inntil morens bryst, og med åpen munn sover den lille bylten rolig, uvitende, drømmeaktig.
”Hva er din drøm?”, spør jeg. Hun svarer at hun drømmer om å starte opp den gamle bedriften igjen. Kunne selge klær og sko. Ha mulighet til å leve og ha kontroll over egen økonomi. Men for dette trenger hun 500 kroner, noe som vil ta mange år å spare opp. Og overlever hun og familien i mellomtiden?
Spørsmålet blir hengende i den tunge luften. Vi får et blikk av våre følgesvenner og skjønner at vi må videre. Vi har flere å besøke. Det er uvirkelig å tenke på at dette er hverdagen til mange i Pumwani. At slike historier er det flere av.
Pamela reiser seg sakte. Bak henne tikker klokken ingensteder. Sannhetens øyeblikk.
Bak oss lukker den tynne døra seg. Men minnene er der fortsatt. Det var ikke en fiktiv film. Det var ikke en oppdikted reklame for å få folk til å gi mer penger til leger uten grenser. Det er virkelighet. I mot meg slår stanken fra Pumwanis åpne gatekloakk i mot meg. Som et klyp i armen etter noe man ikke tror er sant.
Da vi svinger til venstre rundt et hjørne ser vi en kone og to barn. Den minste kan ikke være mer enn noen måneder og ligger på ryggen på et rødt pledd. Ved siden av sitter storesøsteren stolt og smiler ned til den lille. Moren står like ved og vasker klær. Det er ikke mer enn to meters klaring mellom veggene på dette stedet, og den sildrende kloakkelven som snirkler seg mellom husveggene, gjør ikke plassen mye bedre. Vincent og Drunga (våre to følgesvenner denne dagen) viser tegn til at vi skal inn døra til høyre. Jeg banker på forsiktig. Døra åpnes og en kone kommer til syne i døråpningen. Hun smiler skjevt og ber oss komme inn. Jeg nikker vennlig og stiger inn i det mørklagte rommet. I rommet er det en kort dobbeltseng i enden, en treseters, enkel sofa til venstre, to små krakker, en kommode til høyre og en masse slitt utstyr her og der. En ikkefungerende klokke pryder veggen over senga. Sekundviseren prøver å komme seg videre, men blir tikkene hengende igjen på det samme stedet. Klokken er tolv. Hele tiden.
Da vi har satt oss ned, starter Pamela å fortelle. Hun kan ikke engelsk så Drunga oversetter. Pamela er 40 år og arbeidsløs. Hun er mor til fem barn. Den eldste på 22, den yngste løfter hun opp i fanget. En jente på ikke mer en 1 og et halvt. Hun holder varsomt rundt barnet mens hun forteller videre. Pamelas mann døde da hun var 24 år gammel. Helt siden dette har hun vært enke og har måttet forsørge barna alene. Med en enkel bod i en av Pumwanis gater har hun solgt klær og sko. Detter har gitt henne en inntekt på 15 kroner dagen, noe hun prøver å forsørge hele familien med. For to år siden ble hun og et av barna meget syke. Hun måtte derfor selge hele boden så hun kunne få penger til å betale medisiner og penger til sykehuset. Nå er de friske begge to, men bedriften er borte og samtidig er de månedlige utgiftene fortsatt der: mat, klær, utstyr og husleien. ”Beboerne i Pumwani må nemlig betale husleie til godseieren som eier landområde”, sier hun og rister oppgitt på hode. De slitne øynene minner om et hardt liv, mens de leter forhåpningsfullt ut i luften. Men søken er ikke lang. Hun kjenner virkeligheten og vet at skatter ikke dukker opp i løse luften. ”De griske godseierne tar penger fra Kenyas fattigste befolkning uten å gi noe tilbake”, fortsetter hun. Hun forteller at de verken får strøm, vann eller livsnødvendige vedlikehold på husene. Alt må de ordne selv. Hadde bare regjeringen satt foten ned og sagt at slik standard er uholdbar ville slummene vært borte på dagen.
Barnet i fanget har sovnet. De små armene ligger slapt over morens trygge fang. Hode ligger tungt inntil morens bryst, og med åpen munn sover den lille bylten rolig, uvitende, drømmeaktig.
”Hva er din drøm?”, spør jeg. Hun svarer at hun drømmer om å starte opp den gamle bedriften igjen. Kunne selge klær og sko. Ha mulighet til å leve og ha kontroll over egen økonomi. Men for dette trenger hun 500 kroner, noe som vil ta mange år å spare opp. Og overlever hun og familien i mellomtiden?
Spørsmålet blir hengende i den tunge luften. Vi får et blikk av våre følgesvenner og skjønner at vi må videre. Vi har flere å besøke. Det er uvirkelig å tenke på at dette er hverdagen til mange i Pumwani. At slike historier er det flere av.
Pamela reiser seg sakte. Bak henne tikker klokken ingensteder. Sannhetens øyeblikk.
Bak oss lukker den tynne døra seg. Men minnene er der fortsatt. Det var ikke en fiktiv film. Det var ikke en oppdikted reklame for å få folk til å gi mer penger til leger uten grenser. Det er virkelighet. I mot meg slår stanken fra Pumwanis åpne gatekloakk i mot meg. Som et klyp i armen etter noe man ikke tror er sant.
Matatu
Det var andre dagen i Kenya. Vi skulle til sentrum av Nairobi for å bli litt kjent med byen. Skaffe oss et overblikk. Jeg smilet når jeg tenker tilbake på det:
Vi stoppet ved veikrysset. Vi hadde gått langs en mindre trafikkert landevei som nå munnet ut i en vill og ukontrollert hovedvei. En av de mange hovedpulsårene som forer inn til hjerte av Nairobi. Biler suste om hverandre. Først to i bredden, så tre. Ingen skillelinjer, ingen midtrabbater, ingen høflige nedbremsinger hvor du slipper en annen inn i stimen av bevegende biler. Som en fiskestim, med alltid skiftende formasjon, beveger bilene seg ulende, skrikende, røykfylte og hissige inn mot Nairobi sentrum. Ikke rart dette er trafikken som tar livet av flest mennesker i verden.
Mens vi venter slenger biler seg ut av stimen og stopper skrensende ved krysset der vi, og flere andre, står og venter. Folk hopper ut av de skrensende minibussene. Støvet virvler opp og leker flørtende med vinden for det med et sukk faller til jorda igjen.
En av de reisende blir stående igjen roper ut ord og utrykk for å prove å lokke folk med akkurat denne matatuen. Kenyas svar på en konduktør. Mens musikken dundrer svakt i bakgrunnen, velger folk ut sine matatuer, og en etter en forsvinner de fra holdeplassen. Musikk, farge, slagord, passasjerer, rykte, skilt; det er mye som må med i bildet for å rangere de forskjellige matatuene forteller Sammy og Tottie (to av våre kenyanske venner). Da en svart matatu med bilde av snoop dogg og masse penger som flyr i lufta, svinger inn på holdeplassen, får vi et vink av Sammy og Tottie, og hopper på. Da vi er inne alle sammen, slår konduktoren (som egentlig ser ut som alle andre, men som tar imot betaling og ordner alt utenom å kjøre) på siden av bilen og vi kjører av gårde. Halvveis ute av dora slår han av en prat med de i forsetet, for han svinger seg inn, lukker skyvedøra og slår seg ned på et sete like ved.
Fra bakerste rad har vi utsikt over hele matauen. Den har svarte vegger med graffiti av kjente rappere, slagord og symboler på rikdom; som dyre klokker gull, penger og lignende. Showoff-mentaliteten er høy. Jantelov finnes ikke. I samsvar med musikkvideoene som snurrer og går på flatskjermen helt forrann i bussen, fyller gangster hiphoppen bussen med tunge bassrytmer og hardt språk. Jeg setter meg tilbake i det svarte skinnsetet og foler meg på mange måter som tilbake i russetia. Vi suser inn mot sentrum på den humpete hovedveien. Fram, tilbake, mellom biler og busser. Slenger oss ut på siden av veien. Lar noen hoppe av, og noen hoppe på, i mindre hastighet, før vi presser oss tilbake i stimen av kjøretøyer. Husene begynner å skifte fra blikkskur til mursteinshus og videre til høyblokker og større bygninger i det vi forlater Pumwani og nærmer oss sentrum. Jeg føler den varme vinden blafre mot huden gjennom det halvåpne vinduet. Sola varmer deilig på overarmen. Jeg lukker øynene og smiler. Jeg er i Kenya.
Vi stoppet ved veikrysset. Vi hadde gått langs en mindre trafikkert landevei som nå munnet ut i en vill og ukontrollert hovedvei. En av de mange hovedpulsårene som forer inn til hjerte av Nairobi. Biler suste om hverandre. Først to i bredden, så tre. Ingen skillelinjer, ingen midtrabbater, ingen høflige nedbremsinger hvor du slipper en annen inn i stimen av bevegende biler. Som en fiskestim, med alltid skiftende formasjon, beveger bilene seg ulende, skrikende, røykfylte og hissige inn mot Nairobi sentrum. Ikke rart dette er trafikken som tar livet av flest mennesker i verden.
Mens vi venter slenger biler seg ut av stimen og stopper skrensende ved krysset der vi, og flere andre, står og venter. Folk hopper ut av de skrensende minibussene. Støvet virvler opp og leker flørtende med vinden for det med et sukk faller til jorda igjen.
En av de reisende blir stående igjen roper ut ord og utrykk for å prove å lokke folk med akkurat denne matatuen. Kenyas svar på en konduktør. Mens musikken dundrer svakt i bakgrunnen, velger folk ut sine matatuer, og en etter en forsvinner de fra holdeplassen. Musikk, farge, slagord, passasjerer, rykte, skilt; det er mye som må med i bildet for å rangere de forskjellige matatuene forteller Sammy og Tottie (to av våre kenyanske venner). Da en svart matatu med bilde av snoop dogg og masse penger som flyr i lufta, svinger inn på holdeplassen, får vi et vink av Sammy og Tottie, og hopper på. Da vi er inne alle sammen, slår konduktoren (som egentlig ser ut som alle andre, men som tar imot betaling og ordner alt utenom å kjøre) på siden av bilen og vi kjører av gårde. Halvveis ute av dora slår han av en prat med de i forsetet, for han svinger seg inn, lukker skyvedøra og slår seg ned på et sete like ved.
Fra bakerste rad har vi utsikt over hele matauen. Den har svarte vegger med graffiti av kjente rappere, slagord og symboler på rikdom; som dyre klokker gull, penger og lignende. Showoff-mentaliteten er høy. Jantelov finnes ikke. I samsvar med musikkvideoene som snurrer og går på flatskjermen helt forrann i bussen, fyller gangster hiphoppen bussen med tunge bassrytmer og hardt språk. Jeg setter meg tilbake i det svarte skinnsetet og foler meg på mange måter som tilbake i russetia. Vi suser inn mot sentrum på den humpete hovedveien. Fram, tilbake, mellom biler og busser. Slenger oss ut på siden av veien. Lar noen hoppe av, og noen hoppe på, i mindre hastighet, før vi presser oss tilbake i stimen av kjøretøyer. Husene begynner å skifte fra blikkskur til mursteinshus og videre til høyblokker og større bygninger i det vi forlater Pumwani og nærmer oss sentrum. Jeg føler den varme vinden blafre mot huden gjennom det halvåpne vinduet. Sola varmer deilig på overarmen. Jeg lukker øynene og smiler. Jeg er i Kenya.
tirsdag 25. september 2007
Litt praktisk informasjon
Jeg har faatt meg noe saa kult som safaricom, kenyansk simkort:D
Det kjedlige er at safaricom er ganske vrien ovenfor utenlandske nummere. Defor: hvis dere prover aa sende melding til meg, saa send til mitt vanlige nummer pluss retnignsnummert til kenya, +254. hvis dere faar svar fra et rart, lang nummer er det mitt kenyanske nummer (710576936).
Jeg kommer til aa skrive en del paa bloggen, men det blir mer utvalgte ting og hendelser. Hvis du vil vite mer om hvor jeg drar, hva jeg gjor, reisebeskrivelser osv, saa kan du godt skrive deg paa mailista mi. bare aa sende meg mailen din paa en eller annen maate.
Kenya ligger en time foran Norge.
Det kjedlige er at safaricom er ganske vrien ovenfor utenlandske nummere. Defor: hvis dere prover aa sende melding til meg, saa send til mitt vanlige nummer pluss retnignsnummert til kenya, +254. hvis dere faar svar fra et rart, lang nummer er det mitt kenyanske nummer (710576936).
Jeg kommer til aa skrive en del paa bloggen, men det blir mer utvalgte ting og hendelser. Hvis du vil vite mer om hvor jeg drar, hva jeg gjor, reisebeskrivelser osv, saa kan du godt skrive deg paa mailista mi. bare aa sende meg mailen din paa en eller annen maate.
Kenya ligger en time foran Norge.
tirsdag 18. september 2007
2 dager igjen, hva føler du nå??
Tanken kom i hodet mitt da jeg satt å slappet av etter en av våre mange dager hos Kirkens Nødhjelp kontor i oslo.
Vel, akuratt nå føler jeg: Jeg er sliten. Blir alltid det etter en bytur, masse å tenke gjennom og masse intrykk. Jeg er spent på å dra. Men ikke for mye heller. Passe spen
t. Jeg gruer meg ganske mye. Begynner å sige inn hva jeg faktisk kommer til å møte i Kenya. Barn i nød. Noen uthungrede, noen med store sykdomsmager, noen skadede, noen hjelpeløse, noen uten mor eller far, noen kriminelle, noen uten håp, noen rusmisbrukende, så mange jeg gjerne vil hjelpe. Så mange jeg ikke får mulighet til å hjelpe. Jeg får høre at man må glede seg over de man får hjulpet. Sånn vil jeg prøve å tenke.
I dag fikk vi vite at vi skal bo midt i Pumwani slum under hele oppholdet. Vi skal bo på St. Johns Community Centre. Senteret driver arbeid for barn og unge i slummen. Dette blir altså basen vår, og herfra kommer vi til å ha mange dags og ukesreiser ut på programmer, besøker og lignende. Vi har ikke fått program for uteoppholdet. Programmet skal vi sette oss ned å lage når vi komme fram sammen med vår koordinator. Vi har vært ganske oppgitt fordi vi ikke har fått program en god stund før vi skal reise. Det positive nå er at vi kan delta mer i utformingen av vårt eget program.
Jeg begynner å tenke på at det bare er to dager igjen til vi reiser nedover. Så føles så uvirklig. Så fjærnt. Jeg tenker på følelsen av at varm vind mot mine kinn på flyplassen iNairobi. Da begynner det nok å demre.
t. Jeg gruer meg ganske mye. Begynner å sige inn hva jeg faktisk kommer til å møte i Kenya. Barn i nød. Noen uthungrede, noen med store sykdomsmager, noen skadede, noen hjelpeløse, noen uten mor eller far, noen kriminelle, noen uten håp, noen rusmisbrukende, så mange jeg gjerne vil hjelpe. Så mange jeg ikke får mulighet til å hjelpe. Jeg får høre at man må glede seg over de man får hjulpet. Sånn vil jeg prøve å tenke.I dag fikk vi vite at vi skal bo midt i Pumwani slum under hele oppholdet. Vi skal bo på St. Johns Community Centre. Senteret driver arbeid for barn og unge i slummen. Dette blir altså basen vår, og herfra kommer vi til å ha mange dags og ukesreiser ut på programmer, besøker og lignende. Vi har ikke fått program for uteoppholdet. Programmet skal vi sette oss ned å lage når vi komme fram sammen med vår koordinator. Vi har vært ganske oppgitt fordi vi ikke har fått program en god stund før vi skal reise. Det positive nå er at vi kan delta mer i utformingen av vårt eget program.
Jeg begynner å tenke på at det bare er to dager igjen til vi reiser nedover. Så føles så uvirklig. Så fjærnt. Jeg tenker på følelsen av at varm vind mot mine kinn på flyplassen iNairobi. Da begynner det nok å demre.
torsdag 6. september 2007
Klar for Granittrock!
Gleder meg veldig til i morgen. Da skal jeg, Thomas og kanskje flere cfcere først til Casa del Kaspar og co på beste østkanten. Et fantstisk "student"hus med tre etasjer, hage og fantastiske stor plass til fire heldige gutter. Koser oss en stund der før vi drar inn på Granittrock. Der blir det fullt trøkk
med band som Turboneger, Minor Majoroty og Big Bang! www.granittrock.no
Global Forståelse 1
Da var tredje forelesningsdagen av Global Forståelse 1 ferdig (Global Forståelse 1 er et halvårsstudium på Høgskolen i Oslo og noe som inngår i cfc året). Det var to veldig interessante
foredrag. Det ene om Klimaendringene av leder for Norges Naturvernsforbund, Lars
Haltebrekken. Det andre om respekt og toleranse av tidligere leder for Human Etisk forbund, lars Gulen.
Det var den beste dagen på Høgskolen så langt. Etter forelesningene som var feridig i ca halv fire
tia, spiste vi i Globalklassen en bedre middag på Mother India: En veldig sjarmerende indisk
resturant med god, men desverre ganske dyr, mat.
foredrag. Det ene om Klimaendringene av leder for Norges Naturvernsforbund, Lars
Haltebrekken. Det andre om respekt og toleranse av tidligere leder for Human Etisk forbund, lars Gulen.
Det var den beste dagen på Høgskolen så langt. Etter forelesningene som var feridig i ca halv fire
tia, spiste vi i Globalklassen en bedre middag på Mother India: En veldig sjarmerende indisk
resturant med god, men desverre ganske dyr, mat.
tirsdag 28. august 2007
Oppdatering fra cfc-kurset
Vi befinner oss nå på tyrifjorden hotell med Fredskorpset. FK-Norway, som de også kaller seg, er en statlig organisasjon som blandt annet støtter vårt program. Her på Tyrifjorden er det en
haug med foredrag, god mat, hotellstandar (noe vi vil savne på uteoppholdet), og en masse andre
folk som skal ut og reise for forskjellige organisasjoner.
Litt mer om hva som har skjedd til nå:
De første dagene var vi på skogtur med hele gjengen (10 fra KN og 6 fra KM). Vi ble delt inn i to lag
og sendt ut i skogen. Det var fint å bli kjent i en mindre gruppe, og gjennom teamoppgaver, i
tilegg til en god porsjon konkurranseinstinkt fikk vi et strålende samhold, og ble godt kjent.
De to første dagene var det knallvær, og med god stemning i laget var det mer en bare fryd og
gammen. Men å sove ute flere enn en natt tar på uansett. Og da det så smått begynte å regne den andre dagen, du blir våt, og når du våkner den tredje dagen er soveposen våt, og du tenker med gru på den tredje natta, synker motivasjonen noen hakk. Men selv med et kanovelt midt på en av nordmarkas mange innsjøer, der både jeg, Frikk og Thomas, i tilegg til våre sekker og annet pikkpakk, ble kliss vått, var fremtidsutsiktene lave for resten av turen.
Men utrolig nok ble håpene våre om en mer tørr avsluttning hørt: Etter en hard dag, men dobbelt så tung sekk (pga alt vannet) og øs pøs regn, endte vi til slutt opp på nordmarkskkapellet! Det kunne ikke føles bedre. Vi var helt på bånn, og da vi satt oss godt til rette med en kopp kakao føltes det fantstisk. Og å samle blått og rødt lag til ett var ikke noe særlig problem (noe vi kanskje hadde tenkt det kunne bli). "Samling i bånn" var en læring om hvor gode venner man kan bli i medgang, etter mye motgang.
Da vi dro hjem til Rønningen den fjerde dagen var stemningen på topp. På Rønninen følkehøgskole ble vi til søndag før vi dro hit til Tyrifjorden hotell.
Under dette oppholdet på Rønningen slappet vi av i det fantstiske sommerværet
(bedre sent en aldri). Vi hadde rebusløp i Oslo, og startet opp med litt undervisning.
Vi ble altså godt kjent med rønningen før de andre elevene kom. De dukket nemlig ikke opp før på
Søndagen da vi dro avgårde til Tyrifjorden. Litt kjedelig å gå glipp av den første "bli-kjent" - uka, men vi får håpe det ikke er skapt for mange "klikker".
over og ut, for denne gang.
haug med foredrag, god mat, hotellstandar (noe vi vil savne på uteoppholdet), og en masse andre
folk som skal ut og reise for forskjellige organisasjoner.
Litt mer om hva som har skjedd til nå:
De første dagene var vi på skogtur med hele gjengen (10 fra KN og 6 fra KM). Vi ble delt inn i to lag
og sendt ut i skogen. Det var fint å bli kjent i en mindre gruppe, og gjennom teamoppgaver, i
tilegg til en god porsjon konkurranseinstinkt fikk vi et strålende samhold, og ble godt kjent.
De to første dagene var det knallvær, og med god stemning i laget var det mer en bare fryd og
gammen. Men å sove ute flere enn en natt tar på uansett. Og da det så smått begynte å regne den andre dagen, du blir våt, og når du våkner den tredje dagen er soveposen våt, og du tenker med gru på den tredje natta, synker motivasjonen noen hakk. Men selv med et kanovelt midt på en av nordmarkas mange innsjøer, der både jeg, Frikk og Thomas, i tilegg til våre sekker og annet pikkpakk, ble kliss vått, var fremtidsutsiktene lave for resten av turen.
Men utrolig nok ble håpene våre om en mer tørr avsluttning hørt: Etter en hard dag, men dobbelt så tung sekk (pga alt vannet) og øs pøs regn, endte vi til slutt opp på nordmarkskkapellet! Det kunne ikke føles bedre. Vi var helt på bånn, og da vi satt oss godt til rette med en kopp kakao føltes det fantstisk. Og å samle blått og rødt lag til ett var ikke noe særlig problem (noe vi kanskje hadde tenkt det kunne bli). "Samling i bånn" var en læring om hvor gode venner man kan bli i medgang, etter mye motgang.
Da vi dro hjem til Rønningen den fjerde dagen var stemningen på topp. På Rønninen følkehøgskole ble vi til søndag før vi dro hit til Tyrifjorden hotell.
Under dette oppholdet på Rønningen slappet vi av i det fantstiske sommerværet
(bedre sent en aldri). Vi hadde rebusløp i Oslo, og startet opp med litt undervisning.
Vi ble altså godt kjent med rønningen før de andre elevene kom. De dukket nemlig ikke opp før på
Søndagen da vi dro avgårde til Tyrifjorden. Litt kjedelig å gå glipp av den første "bli-kjent" - uka, men vi får håpe det ikke er skapt for mange "klikker".
over og ut, for denne gang.
søndag 12. august 2007
Parykkfest, avskjedsfest, bursdagsfest osv
Jeg var på bursdagsfest hos Siri i går. Hun hadde bursdag for 2 mnd siden, jeg har det om fem dager, så vi var litt usikker på hvem sin bursdagsfest det egentlig var...
Festen var fantstisk! "Kjøkken Siri m/familie (AS)" hadde gjort i stand de kosteligste retter og med stemning på topp kunne det ikke bli dårlig! Alt toppet seg med alle de utrolig fantastisk hysterisk morsomme parykkene som sirkulerte rundt på hodene til gjestene. Bilder kommer! watch out...
Men det var også avskjedsfest. Jeg drar til Rønningen i dag 0g jeg kommer til å SAVNE alle sammen:
Henning; kommer til å savne det lure smilet. Helene, kommer til å savne de koslige strandturene. HC, kommer til å savne humoren og de dypere samtalen. HA, kommer til å savne høytysken. Frobba, kommer til å savne å ikke høre "Gaza". Kine, kommer til å savne Cafèbesøkene. Bugge, kommer til å savne hobbyen. Stevie G, kommer til å savne movsa og G-nessen. Siri, kommer til å savne musikken ("Skapelsen" og parykkfestene). Jokke, kommer til å savne "kvalitetstiden" og araberkveldene. Nicco, kommer til å savne supernintendoen. Kalla, kommer til å savne praten (og røverne;)). Audun, kommer til å savne politikken. Jerome, kommer til å savne god-funken. Grimshave m/rema, kommer til å savne dere.
Kommer til å savne dere alle!
Ellers gleder jeg meg utrolig til dette året på Rønningen!
Peace
Festen var fantstisk! "Kjøkken Siri m/familie (AS)" hadde gjort i stand de kosteligste retter og med stemning på topp kunne det ikke bli dårlig! Alt toppet seg med alle de utrolig fantastisk hysterisk morsomme parykkene som sirkulerte rundt på hodene til gjestene. Bilder kommer! watch out...
Men det var også avskjedsfest. Jeg drar til Rønningen i dag 0g jeg kommer til å SAVNE alle sammen:
Henning; kommer til å savne det lure smilet. Helene, kommer til å savne de koslige strandturene. HC, kommer til å savne humoren og de dypere samtalen. HA, kommer til å savne høytysken. Frobba, kommer til å savne å ikke høre "Gaza". Kine, kommer til å savne Cafèbesøkene. Bugge, kommer til å savne hobbyen. Stevie G, kommer til å savne movsa og G-nessen. Siri, kommer til å savne musikken ("Skapelsen" og parykkfestene). Jokke, kommer til å savne "kvalitetstiden" og araberkveldene. Nicco, kommer til å savne supernintendoen. Kalla, kommer til å savne praten (og røverne;)). Audun, kommer til å savne politikken. Jerome, kommer til å savne god-funken. Grimshave m/rema, kommer til å savne dere.
Kommer til å savne dere alle!
Ellers gleder jeg meg utrolig til dette året på Rønningen!
Peace
tirsdag 3. juli 2007
lørdag 30. juni 2007
SommerSNU 07
Et fantastisk sommerSNU er desverre over. En leir med høy nord/sør-faktor der blandt annet Erling Borgen (erlingborgen.com), Petter Skauen og utviklingsministeren er fast invetar. I år var det aksjon mot industilandenes hjernetyveri fra fattige land ( http://www.aftenposten.no/sid/article1861534.ece ).
Til venstre: Jeg var en av de heldige som fikk sengeplass i denne metaforen av helsekrisen i fattige land.
Til Høyre: Lauritz og Astrid, begge ettåringer til neste år.
På leiren møttes for første gang alle KN-ettåringene. En fantastisk gjeng! Dreamteamet består av Petter (som skal til Etiopia), Hanne (Etiopia), Thomas (Bangaldesh), Frikk (Bangladesh), Lauritz (Filipinene), Solvieg (Kneya), Ingunn (Nicaragua), Astrid ( Nicaragua), Marianne (Filipinene) og meg som skal til Kenya! Jeg gleder meg til å bo sammen med disse på Rønningen følkehøgskole neste år!
Det blir sagt om Kenya at det er Afrika samlet i ett land:D
Til venstre: Jeg var en av de heldige som fikk sengeplass i denne metaforen av helsekrisen i fattige land.
Til Høyre: Lauritz og Astrid, begge ettåringer til neste år.
På leiren møttes for første gang alle KN-ettåringene. En fantastisk gjeng! Dreamteamet består av Petter (som skal til Etiopia), Hanne (Etiopia), Thomas (Bangaldesh), Frikk (Bangladesh), Lauritz (Filipinene), Solvieg (Kneya), Ingunn (Nicaragua), Astrid ( Nicaragua), Marianne (Filipinene) og meg som skal til Kenya! Jeg gleder meg til å bo sammen med disse på Rønningen følkehøgskole neste år!
Det blir sagt om Kenya at det er Afrika samlet i ett land:D
fredag 22. juni 2007
CFC (communication for change) next
Jeg har mange ganger denne våren tenkt på hva jeg vil gjøre videre. Jeg har lenge tenkt på å utdanne meg innen kjemi, men har også interesser innenfor samfunnsfagene. I tilleg følte jeg at det kunne være godt å gjøre noe helt annet neste år. Derfor søkte jeg på CFC programmet til Kirkens Nødhjelp. Når jeg i Mai fikk vite at jeg hadde kommet inn var det ikke noen tvil, dette ville jeg gjøre neste år. Året er en fin blanding av utrolig mye forskjellig. Om fire dager starter det med SommerSNU. Her møtes solidaritetsettåringene (det jeg skal være neste år) for første gang. Her får vi vite hvilket land
vi skal dra til (Filipinene, Kenya, Etiopia, Nicaragua eller Banglasdesh)! Jeg er utrolig spent.
Sommerferie:D
Så var skolen ferdig. Ja, faktisk hele videregående er ferdig.
Gleder meg til 4 ukers ferie, som er rett rundt hjørnet.
Først ut er sommerSNU (Changemakers sommerleir). Gleder meg enormt!
Russebuss til salgs
Ja, russetia måtte desverre ende en gang. Det var en fantastisk tid. Men bussen må selges, så hvis det er noen interesserte er det bare å ta en titt på vår annonse
på finn! Vepsebolet 07
Er det noe liv i Bolet?!
på finn! Vepsebolet 07
Er det noe liv i Bolet?!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
