De siste urolighetene (31.12.07). Video:
http://news.bbc.co.uk/player/nol/newsid_7160000/newsid_7165100/7165150.stm?bw=bb&mp=wm&asb=1&news=1&ms3=54&ms_javascript=true&bbcws=2
BBCs hovedside om valget i Kenya:
http://search.bbc.co.uk/cgi-bin/search/results.pl?tab=all&go=homepage&q=election+in+kenya&scope=all
mandag 31. desember 2007
Valget i Kenya
Det som skjer i Kenya er trist. Jeg har fått meldinger og mailer fra venner i Kenya om uroligheter og opptøyer. Her er en av dem (sendt den 30/12/07):
"Kibaki just won the presidency. It is quite messy as hooligans are all over robbing and killing. Just praying for peace in pur country."
Det er ganske sterkt å få vite sånt av folk en kjenner. Jeg bare håper det ikke skjer noe med dem, og at det raskt blir fred!
Urolighetene i Kenya skyldes et opphetet presidentvalg der skittent politisk spill har vært en utløsende faktor til urolighetene.
"Africas most stabil states is in chaos!"
BBC News
BBC News
Presidentvalget er utrolig stort i Kenya! Til og med små barn vet noe om hva som rører seg og har meninger. Ofte er dette de samme meningene som foreldrene. Stammene blir et problem når det kommer til valg. Mwai Kibaki tilhører kikuyuene som er Kenyas desidert største stamme. Ikke bare stemmer de på Kibaki, de blir også favorisert av myndighetene (som har vært Kibakis menn og kvinner i 5 år), og har dermed gode muligheter til å ekspandere. Kikuyuene lever hovedsakelig i nord og dermed går størsteparten av de offentlige middene til dette området.
Mwai Kibaki har vært president i 5 år. Han har fått fart på økonomien (men noe som bare tilfaller Kenyas rikeste) og gjort viktige endringer etter president Moi. Men Moi var jo en diktatorlignende president, så det skulle ikke være så vanskelig å bli populær etter han. Noe Kibaki ikke har klart er å ta knekken på den enorme korrupsjonen som florerer. Kenya har i bunn og grunn mye kapital, men mye faller bort i hendene på få. Det er blant annet en av de store rikdomskarrierene å bli politiker i Kenya. Raila Odinga, leder for ODM (Orange democratic movement), er mer revolusjonær enn Kibaki. Kenya trenger virkelig noen store endringer for å komme på riktig vei. Odinga er kommer fra fattigere kår, men har kjempet seg til en plass innenfor den politiske arena. Han taler de fattiges sak i Kenya og populær blant de vanskeligstilte. Men i Kenya kan du si noe og gjøre noe annet. Kibaki snakket også de fattiges sak da han ble valgt til president for 5 år siden. Raila, med sin fortid, virker derimot mer troverdig, men man skal likevel være forsiktig med å dyrke en av partene.
I valgkampen har også Kibaki gjort feler taktiske grep. Noen av dem mer skitne enn andre. Det startet med at ODM, som er opposisjonskoalisjonen, ledet overlegent. Kibaki klarte å splitte denne koalisjonen så de dermed ikke klarte å stå like sterkt lenger. Dermed ble stemmene til ODM delt på to og mye større sjanse for Kibakis NARC åvinne.
I tilleg flyttet Kibaki valget fra 19. Desember til 27. Desember. I Kenya skaper dette store problemer. mange i Kenya bor i Byene og pleier å dra hjem til familie på landet til jul. Problemet er at du bare har lov til å stemme der du er bosatt. det ble dermed ett valg om å dra hjem til familie i jula, eller bli værende der du bor og jobber, så du får stemt. For Kibaki vil dette være en stor fordel! Kibakis velgere er ofte rikere og trenger ikke dra inn til byen for å jobbe. De kan feire jul der de bor.
Mwai Kibaki har vært president i 5 år. Han har fått fart på økonomien (men noe som bare tilfaller Kenyas rikeste) og gjort viktige endringer etter president Moi. Men Moi var jo en diktatorlignende president, så det skulle ikke være så vanskelig å bli populær etter han. Noe Kibaki ikke har klart er å ta knekken på den enorme korrupsjonen som florerer. Kenya har i bunn og grunn mye kapital, men mye faller bort i hendene på få. Det er blant annet en av de store rikdomskarrierene å bli politiker i Kenya. Raila Odinga, leder for ODM (Orange democratic movement), er mer revolusjonær enn Kibaki. Kenya trenger virkelig noen store endringer for å komme på riktig vei. Odinga er kommer fra fattigere kår, men har kjempet seg til en plass innenfor den politiske arena. Han taler de fattiges sak i Kenya og populær blant de vanskeligstilte. Men i Kenya kan du si noe og gjøre noe annet. Kibaki snakket også de fattiges sak da han ble valgt til president for 5 år siden. Raila, med sin fortid, virker derimot mer troverdig, men man skal likevel være forsiktig med å dyrke en av partene.
I valgkampen har også Kibaki gjort feler taktiske grep. Noen av dem mer skitne enn andre. Det startet med at ODM, som er opposisjonskoalisjonen, ledet overlegent. Kibaki klarte å splitte denne koalisjonen så de dermed ikke klarte å stå like sterkt lenger. Dermed ble stemmene til ODM delt på to og mye større sjanse for Kibakis NARC åvinne.
I tilleg flyttet Kibaki valget fra 19. Desember til 27. Desember. I Kenya skaper dette store problemer. mange i Kenya bor i Byene og pleier å dra hjem til familie på landet til jul. Problemet er at du bare har lov til å stemme der du er bosatt. det ble dermed ett valg om å dra hjem til familie i jula, eller bli værende der du bor og jobber, så du får stemt. For Kibaki vil dette være en stor fordel! Kibakis velgere er ofte rikere og trenger ikke dra inn til byen for å jobbe. De kan feire jul der de bor.
Noe av det sykeste var da vi hørte om alle de døde som vil komme til å stemme ved valget i Kenya. De tar nemlig id kortene og valgkortene til de som dør og plusser dette på. en av kandidatene kan dermed vinne med en overvekt av "døde" stemmer. Det er forståelig at Raila Odingas ODM roper etter omvalg. Det er rapportert valgfusk og internasjonale valgoppservatører stiller seg kritiske til opptellingssystemet.
La oss alle håpe situasjonen bedrer seg!søndag 30. desember 2007
En tankevekker
Stell pent med jorda. Den er ikke gitt deg av dine foreldre. Den er lånt deg av dine barn. Kenyansk ordtak
onsdag 26. desember 2007
Home for christmas
Da har jeg allerde vært hjemme en uke. Det var koselig å møte familie og venner igjen! Her har jeg tid til å slappe av og fått tid til å reflektere over alt jeg har opplevd.
Jeg savnet den norske jula. Selv om desemberen sluntret av gårde i Kenya som i Norge, var det dårlig med julestemning. Man kunne høre "driving home for christmas" eller "rudolf er rød på nesa", høtellene og kjøpesentrene var pyntet i glitrende julelys, men uten snøen og minusgradene blir det aldri skikkelig jul.
Da jeg kom ut av flyet på gardermoen og så frostrøyken stå ut av munnen skjønte jeg at jeg var kommet til riktig sted.
God jul!
Jeg savnet den norske jula. Selv om desemberen sluntret av gårde i Kenya som i Norge, var det dårlig med julestemning. Man kunne høre "driving home for christmas" eller "rudolf er rød på nesa", høtellene og kjøpesentrene var pyntet i glitrende julelys, men uten snøen og minusgradene blir det aldri skikkelig jul.
Da jeg kom ut av flyet på gardermoen og så frostrøyken stå ut av munnen skjønte jeg at jeg var kommet til riktig sted.
God jul!
søndag 2. desember 2007
En vellykket innsamlingsaksjon
Kjære bidragsyter
Klubb hallen i Kinyago har nå stått ferdig over to uker. Her kommer en rapport med informasjon om byggeprosessen og verdien av klubbhallen og verdien av arbeidet med den.
Jeg vil først gi en stor takk til alle som har støttet prosjektet. Les videre med tanke på at du har vært en viktig bidragsyter til dette, og uten din støtte ville ikke resultatet blitt det samme.
Datoen er lørdag 3. November. Det er noen uker siden jeg startet innsamlingsaksjonen og jeg er spent på hvor mye som er samlet inn. Da jeg sjekker er summen er på hele 2600 NOK (3. Nov), og vi har nå nok til å starte byggningsarbeidet!
Tidlig på fredagen drar vi til en av de lokale sjappene der vi kan få finne materialer og bestiller trestokker, blikkplater og forskjellig type spiker. Alt vi trenger til å bygge taket. Regninga blir på 32000 kenyanske shilling.
Lenger ute på Fredagen er materialene på plass og vi kan begynne arbeidet på taket. Til denne prosessen trengs det ingen innleid ekspertise. Francis, broren til Anthony er elektriker, men vet også en del om å bygge hus. Eller i hvert fall sånne hus som de bygger Pumwani. I Pumwani har de alle forskjellig kunnskap, som brukes der den trengs. Alle hjelper hverandre, eller jobber svart; som man ville sagt i Norge. Uansett, Francis bestemmer, i samråd med de andre, at det lureste her vil være å bygge "trekanttak". Og slik blir det.
Det er fascinerende å oppleve de primitive, men svært effektive måtene disse kenyanerne går fram på. Vi måler, planlegger, sager, hamrer og etter kort tid er den første takbjelken på plass.
På kvelden er vi ferdige med alle bjelkene, og går slitne, men fornøyde hver til vårt.
Lørdag er det på'n igjen. I dag er det å få takplatene på plass. Vi sitter fire stykker og dingler med beina på hver vår trestokk, mens vi hamrer fast plate etter plate i den stekende sola. Jeg merker etter hvert at den glemte solkremen får røde virkninger av den hissige ekvatorsola. Da jeg deler dette med de andre ler de, og bekrefter et rødlig fargeslør over hele meg. David, en av de tre kenyanerne på taket, synes det er veldig rart at vi blir røde i huden av sola, og de blir alle veldig overrasket når jeg forteller at i morgen kommer det til å gjøre vondt. Noe som ikke akkurat gjør rødfargen bedre er de nye blanke metallpaltenes ultimative reflektorevne. Jeg er som fanget i en solbrenthetsprosess med dobbel virkning.
___________________________________________________________________________
Så en litt annen side ved prosessen. Men noe jeg likevel valgte å ta med her: (teksten fortsetter fra der den sluttet ovenfor)
Jeg slår det fra meg og fortsetter arbeidet. I denne stunden er det så mange andre plusser. Selv om jeg ikke er den raskeste til å slå inn spikrene eller bevege meg på de tynne trestokkene er følelsen av å kunne gjøre en fysisk innsats sammen med disse menneskene fantastisk. Når en daglig beveger seg rundt i slummer får en voldsom trang til å hjelpe til. Man blir vant til de harde kårene, men ettersom kjennskapen til menneskene rundt deg vokser, vokser også ønsket om å kunne vise disse menneskene at en duger til noe. Ofte kan en fysisk, synlig innsats, som det å hamre inn en spiker, føles unaturlig godt. Mange her nede ser nemlig ikke på oss hvite som noen barmhjertige samaritaner fra vesten. Mange prøver bare å utnytte at vi har penger og opptrer derfor vennlige. Å få kontakter i vesten kan jo være deres livs sjanse, og de har jo heller ingen ting å tape. Om jeg ikke liker det kommer de jo aldri til å se meg igjen. Men for ikke så skjære alle over en kam(!): De fleste har ingen slike hensikter ovenfor oss, men tror heller ikke vi klarer å utrette noe særlig. Noe som er forståelig nok. Jeg merker selv at jeg har mye med bare å analysere og ta inn over meg alt jeg opplever her nede. Hva gir jeg tilbake? Jeg hjelper slow learners alene i et klasserom på St. Johns, så hvem ser den innsatsen? Jeg jobber med de små barna på skolen, men
hvem av de på min alder ser det? Jeg er med som trener for Kinyago fotballag, men hvor mye hjelper da det? Og den største innsatsen jeg gjør/kommer til å gjøre er jo inforamsjonsarbeidet i Norge. Hvem av Kenyanerne ser det? Derfor er det utrolig deilig å vise at jeg også duger til noe ved å slå inn spiker etter spiker. Derfor er det utrolig deilig å bygge et monument på at jeg faktisk har gjort noe for menneskene her nede. Ikke bare for å hjelpen jeg gir i seg selv, men også for å bli verdsatt. Derfor er det utrolig deilig å kunne sitte på taket og bli solbrent og si at det kommer til å gjøre vondt, men likevel ikke gå hjem å smøre på solkrem, bare fortsette arbeidet sammen med de andre. Derfor er det deilig å ikke vise tegn til å tenke på seg selv, men bare bry seg om landsbyen Kinyago og den lille innsatsen en gjør. Derfor føles dette arbeidet ekstra verdifullt. Etter en fantastisk innsats fra de lokale landsbymedlemmene og en saftig solbrenthet fra min side, står til slutt klubb hallen altså ferdig.
__________________________________________________________________________
Dagen etter er spillerne med på å gjøre det humpete gresset, inni hallen, til et flatt jordgulv. Det kjøpes inn dør, gitter til vinduene og stoler av det som er igjen av pengene. Det har også kommet inn penger etter at hallen har vært bygd ferdig. Disse pengene går enten til å kjøpe stoler som koster 500 shilling stykket, eller utstyr som kjegler og fotballer, til klubben. Vi har til nå 11 stoler, men dette er bare en brøkdel av det som trengs for å fylle hallen. Men på denne måten har de et nytt framtidig prosjekt, og noe å strekke seg etter. Utvikling i slummen er altså et endeløst prosjekt, men det gjelder å glede seg over det man tilfører på veien.
Klubbhallen i Kinyago får allerede sin velsignelse den påfølgende mandagen ettersom regnet høljer ned og fotballaget har et av sine to ukentlige life skills møter. Nå har de plass nok til å sitte i en ring mens de prater, og slipper samtidig å bli våte.
Den endelige innsamlingssummen ble på hele: 3575 NOK! Dette vil si nærmere 42000 Kshs!
Kinyago fotballklubb og dens medlemmer takker med hele sitt hjerte alle som har støttet prosjektet. Jeg har fortalt om venner og familie i Norge som har støttet prosjektet, og de er veldig imponerte og takknemlige.
Her er ogsaa rapporten som Anthony har skrevet:
Club hall
Post Box 16254 – 00610 Nairobi, tell +254 (0720) 561855
Email: kysdz@yahoo.com
Program director
Mr. Anthony Maina Ombona – 0720 561855
Kinyago United is a football program with at least 100 children aged 8 – 16 years from poor backgrounds. Kinyago United uses sport programs to aid social development, educational development and as a means of social intervention for children and young youths at risk.
The Football program initiated a project to construct a club hall next to the playing field that will help the children in the program to have a venue for life skills sessions, drama practices, theatre trainings conducting remedial classes and above all meetings.
This was needed for the program since we used to meet under hot sun and sometimes under rainy circumstances. Access to the community hall bore no fruit since we had to pay an amount we couldn't afford.
The project was done by the youths in Kinyago United group and the children in the program.
The program was started in May 2007 and was finished in 5th November 2007.
The project was founded by different donors. Christina Pedersen of Ms. Kenya at St.Johns community centre through her we, the project started. In May 2007 the program raised 3000 kshs. On the 3 rd of October 2007 we got 24800 kshs to enable the project to proceed from Christina. The program decided to fundraise from community getting 10000kshs. Johannes also fundraised towards the project at least 30000kshs. The total expenditure for the project amounted to 67 800 kshs
The club hall is looking into giving accessible venue for the youth meetings/ forums like coffee bar. Also the club hall will be of use as the children have a meeting place for Monday meetings, Wednesday and Thursday theatre and drama, for parent's term meetings and evaluation, sports seminars and also conducting pastoral programs.
With much respect we as Kinyago United football program and Kinyago self help group thanks every effort put to completing the project. We shall make good use of the club hall and maintain it in the future. Great thanks to Christina Pedersen, Johannes Rasutol, St Johns community centre, the football program and the community and may good bless you all.
Yours faithfully
Program director
Anthony Maina Ombona
Klubb hallen i Kinyago har nå stått ferdig over to uker. Her kommer en rapport med informasjon om byggeprosessen og verdien av klubbhallen og verdien av arbeidet med den.
Jeg vil først gi en stor takk til alle som har støttet prosjektet. Les videre med tanke på at du har vært en viktig bidragsyter til dette, og uten din støtte ville ikke resultatet blitt det samme.
Datoen er lørdag 3. November. Det er noen uker siden jeg startet innsamlingsaksjonen og jeg er spent på hvor mye som er samlet inn. Da jeg sjekker er summen er på hele 2600 NOK (3. Nov), og vi har nå nok til å starte byggningsarbeidet!
Tidlig på fredagen drar vi til en av de lokale sjappene der vi kan få finne materialer og bestiller trestokker, blikkplater og forskjellig type spiker. Alt vi trenger til å bygge taket. Regninga blir på 32000 kenyanske shilling.
Lenger ute på Fredagen er materialene på plass og vi kan begynne arbeidet på taket. Til denne prosessen trengs det ingen innleid ekspertise. Francis, broren til Anthony er elektriker, men vet også en del om å bygge hus. Eller i hvert fall sånne hus som de bygger Pumwani. I Pumwani har de alle forskjellig kunnskap, som brukes der den trengs. Alle hjelper hverandre, eller jobber svart; som man ville sagt i Norge. Uansett, Francis bestemmer, i samråd med de andre, at det lureste her vil være å bygge "trekanttak". Og slik blir det.
Det er fascinerende å oppleve de primitive, men svært effektive måtene disse kenyanerne går fram på. Vi måler, planlegger, sager, hamrer og etter kort tid er den første takbjelken på plass.
På kvelden er vi ferdige med alle bjelkene, og går slitne, men fornøyde hver til vårt.
Lørdag er det på'n igjen. I dag er det å få takplatene på plass. Vi sitter fire stykker og dingler med beina på hver vår trestokk, mens vi hamrer fast plate etter plate i den stekende sola. Jeg merker etter hvert at den glemte solkremen får røde virkninger av den hissige ekvatorsola. Da jeg deler dette med de andre ler de, og bekrefter et rødlig fargeslør over hele meg. David, en av de tre kenyanerne på taket, synes det er veldig rart at vi blir røde i huden av sola, og de blir alle veldig overrasket når jeg forteller at i morgen kommer det til å gjøre vondt. Noe som ikke akkurat gjør rødfargen bedre er de nye blanke metallpaltenes ultimative reflektorevne. Jeg er som fanget i en solbrenthetsprosess med dobbel virkning.
___________________________________________________________________________
Så en litt annen side ved prosessen. Men noe jeg likevel valgte å ta med her: (teksten fortsetter fra der den sluttet ovenfor)
Jeg slår det fra meg og fortsetter arbeidet. I denne stunden er det så mange andre plusser. Selv om jeg ikke er den raskeste til å slå inn spikrene eller bevege meg på de tynne trestokkene er følelsen av å kunne gjøre en fysisk innsats sammen med disse menneskene fantastisk. Når en daglig beveger seg rundt i slummer får en voldsom trang til å hjelpe til. Man blir vant til de harde kårene, men ettersom kjennskapen til menneskene rundt deg vokser, vokser også ønsket om å kunne vise disse menneskene at en duger til noe. Ofte kan en fysisk, synlig innsats, som det å hamre inn en spiker, føles unaturlig godt. Mange her nede ser nemlig ikke på oss hvite som noen barmhjertige samaritaner fra vesten. Mange prøver bare å utnytte at vi har penger og opptrer derfor vennlige. Å få kontakter i vesten kan jo være deres livs sjanse, og de har jo heller ingen ting å tape. Om jeg ikke liker det kommer de jo aldri til å se meg igjen. Men for ikke så skjære alle over en kam(!): De fleste har ingen slike hensikter ovenfor oss, men tror heller ikke vi klarer å utrette noe særlig. Noe som er forståelig nok. Jeg merker selv at jeg har mye med bare å analysere og ta inn over meg alt jeg opplever her nede. Hva gir jeg tilbake? Jeg hjelper slow learners alene i et klasserom på St. Johns, så hvem ser den innsatsen? Jeg jobber med de små barna på skolen, men
hvem av de på min alder ser det? Jeg er med som trener for Kinyago fotballag, men hvor mye hjelper da det? Og den største innsatsen jeg gjør/kommer til å gjøre er jo inforamsjonsarbeidet i Norge. Hvem av Kenyanerne ser det? Derfor er det utrolig deilig å vise at jeg også duger til noe ved å slå inn spiker etter spiker. Derfor er det utrolig deilig å bygge et monument på at jeg faktisk har gjort noe for menneskene her nede. Ikke bare for å hjelpen jeg gir i seg selv, men også for å bli verdsatt. Derfor er det utrolig deilig å kunne sitte på taket og bli solbrent og si at det kommer til å gjøre vondt, men likevel ikke gå hjem å smøre på solkrem, bare fortsette arbeidet sammen med de andre. Derfor er det deilig å ikke vise tegn til å tenke på seg selv, men bare bry seg om landsbyen Kinyago og den lille innsatsen en gjør. Derfor føles dette arbeidet ekstra verdifullt. Etter en fantastisk innsats fra de lokale landsbymedlemmene og en saftig solbrenthet fra min side, står til slutt klubb hallen altså ferdig.__________________________________________________________________________
Dagen etter er spillerne med på å gjøre det humpete gresset, inni hallen, til et flatt jordgulv. Det kjøpes inn dør, gitter til vinduene og stoler av det som er igjen av pengene. Det har også kommet inn penger etter at hallen har vært bygd ferdig. Disse pengene går enten til å kjøpe stoler som koster 500 shilling stykket, eller utstyr som kjegler og fotballer, til klubben. Vi har til nå 11 stoler, men dette er bare en brøkdel av det som trengs for å fylle hallen. Men på denne måten har de et nytt framtidig prosjekt, og noe å strekke seg etter. Utvikling i slummen er altså et endeløst prosjekt, men det gjelder å glede seg over det man tilfører på veien.
Klubbhallen i Kinyago får allerede sin velsignelse den påfølgende mandagen ettersom regnet høljer ned og fotballaget har et av sine to ukentlige life skills møter. Nå har de plass nok til å sitte i en ring mens de prater, og slipper samtidig å bli våte.
Den endelige innsamlingssummen ble på hele: 3575 NOK! Dette vil si nærmere 42000 Kshs!
Kinyago fotballklubb og dens medlemmer takker med hele sitt hjerte alle som har støttet prosjektet. Jeg har fortalt om venner og familie i Norge som har støttet prosjektet, og de er veldig imponerte og takknemlige.
Her er ogsaa rapporten som Anthony har skrevet:
Club hall
Post Box 16254 – 00610 Nairobi, tell +254 (0720) 561855
Email: kysdz@yahoo.com
Program director
Mr. Anthony Maina Ombona – 0720 561855
Kinyago United is a football program with at least 100 children aged 8 – 16 years from poor backgrounds. Kinyago United uses sport programs to aid social development, educational development and as a means of social intervention for children and young youths at risk.
The Football program initiated a project to construct a club hall next to the playing field that will help the children in the program to have a venue for life skills sessions, drama practices, theatre trainings conducting remedial classes and above all meetings.
This was needed for the program since we used to meet under hot sun and sometimes under rainy circumstances. Access to the community hall bore no fruit since we had to pay an amount we couldn't afford.
The project was done by the youths in Kinyago United group and the children in the program.
The program was started in May 2007 and was finished in 5th November 2007.
The project was founded by different donors. Christina Pedersen of Ms. Kenya at St.Johns community centre through her we, the project started. In May 2007 the program raised 3000 kshs. On the 3 rd of October 2007 we got 24800 kshs to enable the project to proceed from Christina. The program decided to fundraise from community getting 10000kshs. Johannes also fundraised towards the project at least 30000kshs. The total expenditure for the project amounted to 67 800 kshs
The club hall is looking into giving accessible venue for the youth meetings/ forums like coffee bar. Also the club hall will be of use as the children have a meeting place for Monday meetings, Wednesday and Thursday theatre and drama, for parent's term meetings and evaluation, sports seminars and also conducting pastoral programs.
With much respect we as Kinyago United football program and Kinyago self help group thanks every effort put to completing the project. We shall make good use of the club hall and maintain it in the future. Great thanks to Christina Pedersen, Johannes Rasutol, St Johns community centre, the football program and the community and may good bless you all.
Yours faithfully
Program director
Anthony Maina Ombona
Jambo
Vi har nå to uker igjen av oppholdet vårt i Kenya. For fire dager siden var vi hjemme ferien. En ukes opphold på Lamu. Denne autentiske fiskerlandsbyen (for øvrig på UNESCOs liste over steder som må bevares) ved kysten av Kenya er virkelig midt i blinken. Dette var det perfekte steder for å slappe av. På Lamu skjer det ikke mye. Livet går sin gang og du er virkelig i hjerte av ”hakuna matata” kulturen. Her er det ingen som kjører trenger raske båter. Derfor var seilbåtene, kalt dhow, et vanlig syn. Det ga et riktig helhetsinntrykk å se de gli av gårde med den usynlige vinden. Istedenfor biler bruker de esler. Slik ble også luften en ren opplevelse, bokstavlig talt.
En av dagene var vi på dhow trip. Dette var en fantastisk opplevelse som anbefales alle som skal til Kenya. Turen besto av en lengre seiltur. På veien hadde vi et lengre opphold på et sted kalt Manda Toto. Her var det utsøkt og snorkle, og ettersom jeg aldri hadde snorklet ved noen skikkelige korallrev før var dette utrolig fascinerende og morsomt. Her var hele oppdrag Nemo samlet, samt mange andre fisker i spralende farger og artige former og fasonger. Etter snorklingen spiste vi nyfisket, grillet fisk, en herlig salat og nystekt brød, med frukt til dessert. Det var en utmerket dag.
Neste helg skal vi på safari, så dermed har vi fått sett det viktigste av Kenya. Kysten, savannene med de ville dyrene, og storbylivet Nairobi og livet på landsbygda. Selv om Storbylivet i Nairobi har vært en desidert større dose enn alt det andre. Utenom Safarien blir altså de to neste ukene i Nairobi. Barna avsluttet skolen i slutten av november og har nå juleferie. Men her er feriene mer et problem, enn en tid til å slappe av og lade batteriene. De fleste barna har ikke mye å gjøre og kan derfor bli hengende rundt på gata, og dermed komme inn i det farlige gatelivet med alkohol og andre rusmidler, tyveri, og andre dårlige gjøremål. Senteret setter derfor i gang en masse aktiviteter for barna så de skal ha noe å gjøre. Fotball, som jeg har vært mye aktivt med på, er en av tingene. Den siste tiden vil derfor bli full av aktivtiter med barna ute i landsbyene, og samtidig en rar følelse av at tiden telles ned til avreise. Det er rart å begynne å forberede seg på hjemreise med avskjedsgaver og alt. Det blir trist aa dra fra Kenya, men gleder meg ogsaa veldig til aa komme hjem!
En av dagene var vi på dhow trip. Dette var en fantastisk opplevelse som anbefales alle som skal til Kenya. Turen besto av en lengre seiltur. På veien hadde vi et lengre opphold på et sted kalt Manda Toto. Her var det utsøkt og snorkle, og ettersom jeg aldri hadde snorklet ved noen skikkelige korallrev før var dette utrolig fascinerende og morsomt. Her var hele oppdrag Nemo samlet, samt mange andre fisker i spralende farger og artige former og fasonger. Etter snorklingen spiste vi nyfisket, grillet fisk, en herlig salat og nystekt brød, med frukt til dessert. Det var en utmerket dag.
Neste helg skal vi på safari, så dermed har vi fått sett det viktigste av Kenya. Kysten, savannene med de ville dyrene, og storbylivet Nairobi og livet på landsbygda. Selv om Storbylivet i Nairobi har vært en desidert større dose enn alt det andre. Utenom Safarien blir altså de to neste ukene i Nairobi. Barna avsluttet skolen i slutten av november og har nå juleferie. Men her er feriene mer et problem, enn en tid til å slappe av og lade batteriene. De fleste barna har ikke mye å gjøre og kan derfor bli hengende rundt på gata, og dermed komme inn i det farlige gatelivet med alkohol og andre rusmidler, tyveri, og andre dårlige gjøremål. Senteret setter derfor i gang en masse aktiviteter for barna så de skal ha noe å gjøre. Fotball, som jeg har vært mye aktivt med på, er en av tingene. Den siste tiden vil derfor bli full av aktivtiter med barna ute i landsbyene, og samtidig en rar følelse av at tiden telles ned til avreise. Det er rart å begynne å forberede seg på hjemreise med avskjedsgaver og alt. Det blir trist aa dra fra Kenya, men gleder meg ogsaa veldig til aa komme hjem!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
