Tidsmaskinen, froskehoppet og den zoologiske hagen

Noen ganger er jeg i en tidsmaskin. Jeg sitter aa ser ut gjennom frontvinduet mens jeg trykker paa noen knapper i den riktige rekkefolgen. Jeg logger meg inn paa systemet og gjor de videre manovrene derfra. Plutselig bruser det rundt meg og tidsmaskinen rister voldsomt foer den fyker opp i lufta.

Mens tidsmaskinen er i lufta virker ikke tiden. Som naar en hopper fra ti-metern og plutselig faar tid til og tenke over saker og ting. Dromme seg bort for et oyeblikk. En skulle ikke tro det. I fritt fall fra ti meter.

Men saa kommer realiteten for dagen og magen kniper seg lett i det akselererende fallet.

Plutselig treffer jeg vannflaten med en plask og da er jeg ut av systemet. Hvor er jeg? Hvilken verden er dette? Det bobler rundt meg. Jeg klarer ikke se ordentlig. Verdenen jeg kommer fra er borte. Det som er kjent viskes sakte ut. Jeg foler meg litt oer og svimmel. Jeg sparker fra for aa komme meg til toppen og trekke frisk luft! Det gaar sakte. Jeg maa sparker enda en gang. Hardere. Jeg er blitt er frosk! Jeg sparker som en frosk! Naa er plutselig hodet mitt gronnt og musklene rare og slappe. Jeg sparker fra en siste gang og jeg gjor et froskehopp ut av morket og lander skjeft i det brusende vannet omkring meg.

Jeg stirrer stivt ut av frontruta. Bare sitter der en stund. Frontruta er svart naa. Jeg blunker lett med oynene og snur meg mot en av de gule veggene i tidsmaskinen. Rundt meg er det blitt en hel dyrehage! Men dyrene er ikke fanget bak jernstenger som i andre zoologiske hager. De er fanget der de sitter. Paa hvite og rode plaststoler. Paa rekke og rad. Jeg zoomer inn fra oversiktsbilde og fokuserer paa skapningene rundt meg. Ved siden av meg sitter en rosa bjorn fanget i tidsmaskinens trance. Jeg kvepper til, da jeg tenker paa froskehoppet, og toerr nesten ikke kjenne paa min egen hud. Er jeg fortsatt en frosk? Jeg titter redd ned paa fottene, men puster lettet ut da alt ser ut til aa vaere som det pleier: Den hoyre foten litt storre enn den andre. Tydelig sandalskille og lett uklipte negler. Musklene kjennes ogsaa fine ut. Og i gjenskinnet fra de svette veggene ser det ut til at hodet har faat tilbake den vanlige formen. Jeg senker skuldrene og vender blikket mot utgangen. Den er langt borte.

Der ute hores rop og konversasjoner mellom pausene i hornmusikken. Jeg begynner aa gaa mot disse lydene. Paa veien snur en sliten elg seg mot meg og spor om jeg har fyr. Mikkel rev har fyr, og videre bortover sitter rodsprengte kalkuner og flagrende papergoyer. Alle stirrer stivt ut av de matte vinduene i tidsmaskinenen. Hva ser de? Hvor er de? Hva vil de? Plutselig hiver den rodsprengte kalkunen etter luften. Jeg ser den kjempe seg ut av tidsmaskinens trance og det slappe utrykket i oynene etter at vinduet lukkes mens det svartner utenfor. Jeg kjenner meg igjen og liker det ikke helt. Tidsmaskinens trance er baade befriende men plagsom paa samme tid. Aa reise i tid er ikke som jeg dromte om. Bedre aa nyte tiden her og naa, tenker jeg mens jeg gaar ut til hornmusikk og gronnsaksboder.

Livsgnist!

Jeg vil kjenne at jeg lever! Jeg vil faa gjorme paa skjorta og hull paa knaerne! Jeg vil nyte de utslitte musklene etter en lang fjelltur!

Jeg vil leke og le! Jeg vil staa paa henda og kjenne fotbladene bli varme i den deilige sola! Skue utover og oppservere jorda opp-ned!

Jeg vil lukte meg fram til de gode opplevelsene! Jeg vil sitte I en jeep cabriolet og kjenne haaret flagre av gaarde i vinden! Jeg vil ut I det ukjente og la sansene vaere kompass!

Jeg vil tegne og male! Bruke kunsten i meg og fargelegge det hvite! Jeg vil se fargene bli til figurer og figurer til meninger, tanker og folelser! Jeg vil se fargene leve!

Jeg vil brenne av sinne over urettferdigheten I verden! Jeg vil graate naar et nytt barn blir drept I Gaza! Jeg vil ikke la avstand vaare en hindring for medlidenhet og forstaaelse!

Jeg vil lese og studere og faa kunskap til aa mene! Jeg vil fordype meg I boker og skrive mine egne!

Jeg vil fly! Stupe inn i de myke skyene og sovne der oppe I det hvite naar jeg til slutt er sliten og fornoyd! Neste dag vil jeg fly videre ut I verdensrommet og sjonglere med planetene! Kaste den lille blaa I bane gjennom lufta og kjenne den trygg og god naar den lander etter et luftig svev! Jeg vil sporre tilskuerne om de tror det finnes liv paa den ballen! Da vil de riste paa hodet! Saa ber jeg de se bedre etter og de ville tro jeg kunne trylle!

Om det aa krysse grenser

Markus ble faktisk fodt under jorda. Det er usikkert naar han ble fodt, men det som er sikkert er at han ikke har sett dagslys paa alle disse aarene. For oss vil dette virke helt absurd, men for Markus var dette det vanlige livet. De morke gangene var som dagslys for Markus.

Markus fikk etterhvert venner der under jorden. Det viste seg aa vaare flere av hans slag og utrolig nok utviklet det seg et lite samfunn der nede. Selvfolgelig var det et svart primitivt samfunn. De morke gangene gav de ikke mye annet aa tenke paa enn mat og andre instinkter.

Men en dag kom en fremmed til dette samfunnet. Han fortalte merkelige historier om et land langt der oppe. Et land med et saa sterkt lys at en ble blendet i flere titalls minutter, foer dette landets rikdommer kom til syne. Naar oynene deretter vender seg til dette landets intense lys, springer tusen millioner gledesstraaler imot deg. Han fortale at i dette landet kalles det farger: gult, gronnt, lilla og rodt, er noen av disse fargene. Etterhvert ser en at fargene tar form av forskjellige figurer. Enorme figurer. En av figurene var lang og brun. Den hadde gronne flate plater hengende ut fra seg. Disse platene var svaert tynne og blafret forsikitig i noe usynelig kaldt. Det var mye av dette usynelige og det lagde monstre i noe stort blaat noe og kunne samtidig kile deg bak oret. Dette syntes Markus og vennene hans hortes svaert rart ut og ble enige om at den fremmede var gal. Derfor ble den gale sendt ut i en av de aller morkeste gangene og ingen fikk lov aa besoke han. Men innerst inne likte Markus historiene til denne fremmede.

Gjennom flere maaneder besokte Maruks derfor den fremmede i sjul. Han fikk hore flere historier om dette merkelige usynlige som lekte der oppe, og om flere av gledestraalene som farget det morke. Etterhvert ble Markus saa nyskjerrig paa hva dette var at han bestemte seg for aa dra av garde. Han ville finne landet langt der oppe!

Markus kravlet oppover de morke gangene i flere uker. Likevel ble det ikke lysere. Det var som om morket klamret seg fast til veggene. Men den fremmede hadde sagt han bare motte fortsette, oppover og oppover, og ikke miste motet. "Til slutt vil morket bli lysere" hadde den fremmede sagt. "Og da er du der snart".

Den dagen kom, og da Markus tittet opp av det brune hullet i bakken ble han helt blendet akkuratt som den fremmede hadde sagt. Han knep igjen oynene for det gjorde fryktelig vondt. Han fant ut at han maate aapne de forsiktig, litt etter litt, for ikke aa faa den samme smerten paa nytt. Til slutt kunne han aapne de helt og da kastet gledesstraalene seg mot ham og farget oynene hans i all verdens farger. Det foltes helt vidunderlig og Markus kunne ikke begripe det han saa. Men plutselig kom en mork stor skikkelse og skygget for alt.

"Yes, kompis da var vi i Nicaragua", sa den morke skikkelsen og merket ikke at det var en mark han satte foten paa da han traakket over grensen.

Den nye sveisen!

Saa var det tid for frisortime! Med hver vaar velkomponerte og noye gjennomtenkte plan for ny haarfrisyre skulle saksen faa leke seg i haartjafsene vaare.

Og klipp ble det!

For Kaspar sin del; Den velkjente gressklippersveisen, der offeret bor sitte parat for aa stoppe gjerningspersonen for skalpellering er et faktum.

For min del; Den utbredte palmesveisen der frisoren tilfeldigvis er en dverg og derfor ikke rekker helt opp til haaret og maa ta til takke med aa klippe de tjafsene hun rekker. En rund ring rundt det som deretter blir igjen paa toppen er ofte resultatet. Som plaster paa saaret pynter dvergefrisorene ofte med et baand eller en spenne som lunken trostepremie.

For denne empatilose overhalingen maate vi ut med sure 12 qetzales hver, noe som tilsvarer hele 10 norske kroner! Med falske uttrykk smilte vi likevel for kamera, men vendte senere slukoret hjemover med ny sveis saa hatten passa.

Supermarioworld

Vel, flere som kjenner igjen det spillet? Et av verdens beste tv-spill etter min mening! Og som jeg er; fodt og oppvokst med en nintendo i huset, er det noe fortryllende med aa sitte forann en tv med en Supernintendo-kontroll i haanda og styre den smaatjukke, rode, bartemannen gjennom verdener etter verdener med den karakteristiske "mario-musikken" i bakgrunnen. Men hvordan fikk jeg dette glansbildeaktige fortidsreisen inn i tankene paa den andre siden av jorda?

Jo, naar du moter paa forskjellige figurer fra supermarioworld paa hvert gatehjorne gjor det saken lett. Moren til supermario maa ha hatt en hemmlig elsker fra Guatemala! Supermario maa altsaa vaare mer enn bare italiensk. Kroppsformen, den voldsomme gestikuleringen, den svette luggen, hoyden, det smaahissige temperamentet, barten, den karakteristiske humoren, den boblende energien. Alt stemmer overens med mitt bilde av hvordan supermario ville tatt seg ut i virkeligheten. Eller hvordan de fleste Gutemalske menn èr hvis du beskriver dem med spiss blyant. Og ikke nok med at Supermario kjorer lastebil, spiller fotball paa lokka, eller smorer sement i okende lag her i Guatemala. Hans kompis Luigi er ogsaa til stede. Og det til og med paa spanskskolen vaar. Og naar spansklaerern vaar heter Mario, sitter spikern. Guatemala=Supermarioworld.