Markus ble faktisk fodt under jorda. Det er usikkert naar han ble fodt, men det som er sikkert er at han ikke har sett dagslys paa alle disse aarene. For oss vil dette virke helt absurd, men for Markus var dette det vanlige livet. De morke gangene var som dagslys for Markus.
Markus fikk etterhvert venner der under jorden. Det viste seg aa vaare flere av hans slag og utrolig nok utviklet det seg et lite samfunn der nede. Selvfolgelig var det et svart primitivt samfunn. De morke gangene gav de ikke mye annet aa tenke paa enn mat og andre instinkter.
Men en dag kom en fremmed til dette samfunnet. Han fortalte merkelige historier om et land langt der oppe. Et land med et saa sterkt lys at en ble blendet i flere titalls minutter, foer dette landets rikdommer kom til syne. Naar oynene deretter vender seg til dette landets intense lys, springer tusen millioner gledesstraaler imot deg. Han fortale at i dette landet kalles det farger: gult, gronnt, lilla og rodt, er noen av disse fargene. Etterhvert ser en at fargene tar form av forskjellige figurer. Enorme figurer. En av figurene var lang og brun. Den hadde gronne flate plater hengende ut fra seg. Disse platene var svaert tynne og blafret forsikitig i noe usynelig kaldt. Det var mye av dette usynelige og det lagde monstre i noe stort blaat noe og kunne samtidig kile deg bak oret. Dette syntes Markus og vennene hans hortes svaert rart ut og ble enige om at den fremmede var gal. Derfor ble den gale sendt ut i en av de aller morkeste gangene og ingen fikk lov aa besoke han. Men innerst inne likte Markus historiene til denne fremmede.
Gjennom flere maaneder besokte Maruks derfor den fremmede i sjul. Han fikk hore flere historier om dette merkelige usynlige som lekte der oppe, og om flere av gledestraalene som farget det morke. Etterhvert ble Markus saa nyskjerrig paa hva dette var at han bestemte seg for aa dra av garde. Han ville finne landet langt der oppe!
Markus kravlet oppover de morke gangene i flere uker. Likevel ble det ikke lysere. Det var som om morket klamret seg fast til veggene. Men den fremmede hadde sagt han bare motte fortsette, oppover og oppover, og ikke miste motet. "Til slutt vil morket bli lysere" hadde den fremmede sagt. "Og da er du der snart".
Den dagen kom, og da Markus tittet opp av det brune hullet i bakken ble han helt blendet akkuratt som den fremmede hadde sagt. Han knep igjen oynene for det gjorde fryktelig vondt. Han fant ut at han maate aapne de forsiktig, litt etter litt, for ikke aa faa den samme smerten paa nytt. Til slutt kunne han aapne de helt og da kastet gledesstraalene seg mot ham og farget oynene hans i all verdens farger. Det foltes helt vidunderlig og Markus kunne ikke begripe det han saa. Men plutselig kom en mork stor skikkelse og skygget for alt.
"Yes, kompis da var vi i Nicaragua", sa den morke skikkelsen og merket ikke at det var en mark han satte foten paa da han traakket over grensen.
Markus fikk etterhvert venner der under jorden. Det viste seg aa vaare flere av hans slag og utrolig nok utviklet det seg et lite samfunn der nede. Selvfolgelig var det et svart primitivt samfunn. De morke gangene gav de ikke mye annet aa tenke paa enn mat og andre instinkter.
Men en dag kom en fremmed til dette samfunnet. Han fortalte merkelige historier om et land langt der oppe. Et land med et saa sterkt lys at en ble blendet i flere titalls minutter, foer dette landets rikdommer kom til syne. Naar oynene deretter vender seg til dette landets intense lys, springer tusen millioner gledesstraaler imot deg. Han fortale at i dette landet kalles det farger: gult, gronnt, lilla og rodt, er noen av disse fargene. Etterhvert ser en at fargene tar form av forskjellige figurer. Enorme figurer. En av figurene var lang og brun. Den hadde gronne flate plater hengende ut fra seg. Disse platene var svaert tynne og blafret forsikitig i noe usynelig kaldt. Det var mye av dette usynelige og det lagde monstre i noe stort blaat noe og kunne samtidig kile deg bak oret. Dette syntes Markus og vennene hans hortes svaert rart ut og ble enige om at den fremmede var gal. Derfor ble den gale sendt ut i en av de aller morkeste gangene og ingen fikk lov aa besoke han. Men innerst inne likte Markus historiene til denne fremmede.
Gjennom flere maaneder besokte Maruks derfor den fremmede i sjul. Han fikk hore flere historier om dette merkelige usynlige som lekte der oppe, og om flere av gledestraalene som farget det morke. Etterhvert ble Markus saa nyskjerrig paa hva dette var at han bestemte seg for aa dra av garde. Han ville finne landet langt der oppe!
Markus kravlet oppover de morke gangene i flere uker. Likevel ble det ikke lysere. Det var som om morket klamret seg fast til veggene. Men den fremmede hadde sagt han bare motte fortsette, oppover og oppover, og ikke miste motet. "Til slutt vil morket bli lysere" hadde den fremmede sagt. "Og da er du der snart".
Den dagen kom, og da Markus tittet opp av det brune hullet i bakken ble han helt blendet akkuratt som den fremmede hadde sagt. Han knep igjen oynene for det gjorde fryktelig vondt. Han fant ut at han maate aapne de forsiktig, litt etter litt, for ikke aa faa den samme smerten paa nytt. Til slutt kunne han aapne de helt og da kastet gledesstraalene seg mot ham og farget oynene hans i all verdens farger. Det foltes helt vidunderlig og Markus kunne ikke begripe det han saa. Men plutselig kom en mork stor skikkelse og skygget for alt.
"Yes, kompis da var vi i Nicaragua", sa den morke skikkelsen og merket ikke at det var en mark han satte foten paa da han traakket over grensen.
1 kommentar:
Du er flink til å skrive!
Legg inn en kommentar