Kontaktinformasjon

Etter en liten justering i innstillingene er nå mulighet for folk som ikke er brukere av blogspot å legge ut kommentarer denne bloggen:D

Det har vært problemer for mange å sende meldinger til mitt Kenyanske nummer (+254 710576936). Dette skyldes at Safaricom er lunefull ovenfor det norske netcom nettet. Et alternativ er å sende til mitt norske simkort (+47 98409617). Beklager hvis noen ikke har fått svar på meldinger, men da er nok dette grunnen.

Second hand land

Så mange mennesker har jeg aldri sett før! Jeg og min venn lokale venn, Walter, må bruke hele spekteret av bevegelige ledd for å snirkle oss gjennom den enorme folkemassen. Vi befinner oss, ikke langt fra St. Johns, midt i hovedgaten til Øst-Afrikas største marked.

Langs den snirklede veien er det fullt av boder. Skjorter, T-skjorter og fotballdrakter henger på rekke og rad over de støvgrå bodene. Mens shortser og bukser er stuet sammen i store hauger på de slitte trebordene eller på bakken, for de som ikke har råd til en bod. Capser henger i ranker nedover tynne trestokker, som bananer på en stingel. På bakken foran og mellom bodene er det sko i store hauger. Pensko, fotballsko, innesko, joggesko, sprintsko, tøfler, fjellsko, gummistøvler, slippers, sandaler ligger alt hulter til bulter. De litt penere er hengt opp etter lissene for å fylle uvanlige tomrom. Det slående er at alt er second hand! Ikke en eneste sko er ny! Ikke en eneste shorts, ikke en eneste sokk. Du kan få kjøpt alt. Og alt er second hand. Treningsdresser med for eksempel Mads Eriksen påskrevet under det prydende fotballmerket på brystet. Gamle puzzlespill produsert for Kredittkassen. De har alt. Og det er alltid like rart når du kjenner igjen noe fra Norge. Gamle moter blir som nye her nede.

Vi stopper ved en bod med masse fotballsko. Etter mye prøving finner vi til slutt et par i 42 i den store haugen. Min størrelse. De svarte Addidasskoene kjenner jeg har vært brukt av en med mye bredere ben enn meg. Og i motsetning til meg er knottene på disse fotballskoene nedslitt på innsiden (jeg har den vanen å gå på yttersiden av fotbladene). Det føles veldig uvant. Foten min glir sakte fram og tilbake, men det ordner seg vel hvis jeg strammer skikkelig til.

Jeg møter opp på trening klokka fem den kvelden. Omringet av et hav av second hand fotballdrakter knytter jeg på meg de ”nye” skoene. Rundt meg sperrer ungene opp øynene. Noen løper til, og begynne å ta og føle på de nedslitte skoene. De stirrer stjålent ned, får så å smile opp til meg. I de blanke, drømmeaktige øynene ser jeg at de synes disse skoene er noen av de fineste de har sett på lenge. Jeg jogger litt brydd av gårde, og i det samme begynner det første gnagsåret å blomstre frydefullt på høyre hel.

Om det å hjelpe en annen

Tredøra er av tynne, slitte planker. Et lite dytt, får den til å skli sakte opp. Mørket møter oss. Vi stiger inn, meg og Elisabeth. Elisabeth jobber som frivillig arbeider i Hiv/aids programmet på St. Johns, og vi er nå på en av hennes daglige hjemmebesøk til en av Pumwanis mange hiv positive.

Mens øynene våre vender seg til mørket, slår den intense varmen mot oss. De små husene her ligger tett i tett, og med skitne blikktak og vegger, absorberer de den stekende sola og gjør innetemperaturen godt over middels for en stakkars nording. Mens mørket blir synlig rundt oss, kommer konturene av et lite hus til syne. Det er ikke større enn ¼ studenthybel! I sengen, to meter foran oss ligger Caroline. Hun reiser seg opp mens de tynne leppene kruser seg raskt i et smil, i det hun ser oss. Ansiktet er blekt. Caroline er 26 år og hiv positiv. Hun sjekket seg for to år siden, men har lenge vært meget syk. Hun setter seg til rette. Over den krumme ryggen brer hun et falmende pledd. Da Caroline fikk bekreftet at hun var hiv positiv, trosset hun frykten for å bli frosset ut av familie og vennekretser, og meldte seg som hiv-positiv på hiv/aids kontoret på St. Johns. Det reddet livet hennes. Hun får nå medisiner og er på bedringens vei. For å holde livsgløden og håpet oppe får Caroline besøk av Elisabeth èn gang daglig. Elisabeth har selv hiv, men går på medisiner og klarer seg bra i hverdagen.
Hjemmebesøkene er ikke bare livsviktig for de som får besøk, det gir Elisabeth en følelse av å bety noe. Det å gjøre en viktig innsats i den til tider håpløse hverdagen er en fantastisk følelse. Å være frivillig arbeider på for St. Johns er derfor en ettertraktet stilling. Her kommer du inn i et godt miljø, du får deg jobberfaring og noe å skrive på cven. I tillegg tar det mye av tiden din, og trekker deg dermed effektivt bort fra rus og kriminalitet, noe som er så alt for lett å falle tilbake på for en dagdriver i Pumwanis gater. Jeg tenker; det er lett for meg å skrive dette som grunner. Man vil kanskje ikke innrømme at disse menneskene har en overbevisende naturlig instinkt til å hjelpe andre uten å få penger for det. Jeg vet at i Norge må man jobbe hardt for å finne en frivillig samaritan. Vi har virkelig noe å lære av disse barmhjertige menneskene.

Carolines øyne lyser av glede. Ansiktet og kroppen er sliten av å kjempe mot sykdom og lysten til å dø, men en innbitt kamp, fra henne med hjelp fra flere, har fått henne bort fra dødsleiet. Hun friskmeldes innenfra. Men den skjøre blåklokken trenger fortsatt pleie, så den ikke bukker under.

Etter en halvtimes prat sier vi hade til Caroline. Hun smiler og tar oss begge i hånden. Et varmt, svakt håndtrykk. Men for ikke lenge siden var dette en umulig bevegelse, får jeg forklart. Det å hilse og takke igjen må føles som en befrielse. Utrolig hvor mye jeg tar som en selvfølge!

Jeg ser at Elisabeth lyser av stolthet da vi går ut av leiligheten. Det er fantastisk å se mennesker smile og trosse den daglige elendigheten. Slike eksempler er det flere av. Uten smilene og den barmhjertige omtanken ville Pumwani vært en håpløs hengemyr av sorg og bitterhet.

Støtt Kinyago United!

Kjære leser

Jeg håper jeg har gitt deg en eller flere gode leseopplevelser. Jeg tar meg nå den frihet å sette i gang en mindre innsamlingsaksjon, og håper på din støtte. Under står det beskrevet hva pengene vil gå til. Innsamlingsaksjonen vil vare fram til 24 November, symbolsk 1 mnd før julaften. I tillegg til mitt eget bidrag håper jeg på god støtte fra rike Norge.

Støtt Kinyago United!

Kinyago United er et fotballag i Pumwani jeg er hjelpetrener for. På laget er det ca 40 spillere, og på treningene er det 100% oppmøte. Det tyder på at her er det god lagmoral og at treningene er gode. Det er noe jeg kan bekrefte. Anthony, hovedtreneren for dette laget, gjør en stor innsats.

Denne høsten startet Kinyago United et større prosjekt: de skal byggeren klubb hall. Ideen kom i 2006, da de fikk støtte til å kjøpe ett lite område ved siden av fotballbanen. Hallen vil brukes til: Trening i teater og drama (et fotballag driver altså ikke bare med fotball her i Kenya), vil være et samlingssted for barn og unge etter skole, et sted de får opplæring i life skills (generell oppdragelse pluss mye annet), et sted foreldrene kan møtes og et sted som kan brukes til utlån, og dermed gi en ekstra inntekt. Altså et sted for utvikling.

Arbeidet med hallen har kommet godt i gang med de midlene de har hatt, men utgiftene har blitt større enn antatt. Hallen (som i Norge ville vært en stor stue) står nå uten tak og det er mye som mangler.

Jeg har vært noe med på dette arbeidet og har sett deres utrolige innsats og måtte bare foreslå at jeg kunne starte en innsamlingsaksjon hjemme, da det gikk opp for meg hvor mye penger og svette de har lagt i dette arbeidet, med tanke på hvor lite de har fra før, men at de fortsatt manglet en del for å fullføre arbeidet.

Jeg håper derfor på din støtte. Hver donasjon er et viktig bidrag, og vil ikke bare være en glede for fotballaget, menn for hele landsbyen.

Og husk: En 50 lapp er mye penger her nede. Og her er det ingen fordyrende mellomledd du trenger å være redd for. Alle pengene vil bli brukt på kjøp av materialer og annet utstyr til klubben. Før jeg drar vil forhåpentligvis hallen stå ferdig!

Pengene betales til konto: 6236 12 67406. Legg til notat at pengene er til Kinyago United.

Mvh
Johannes

Den grå damen

En flue flyr i lufta. Suser gjennom vinden i brå, raske bevegelser. Akselerer for så å bremse opp, spontant, men likevel i et visst mønster. Et blad kommer dalende. Fram, tilbake. Som en huske gynger det fallende mot den visse død. Det må være en forferdelig tilstand. Fluen svinger brått unna. Unngår den tynne, bleke stilken, men blir delvis dratt med i dragsuget og snurrer noen øyeblikk ukontrollert, for så å vinne tilbake kontrollen, og på nytt peile inn kursen. Den flyer etter lukt og varme. Hvordan den lukter er for meg ukjent. Men at det lukter kan jeg bekrefte. Hennes ugredde hår folder seg i tykke floker. Det stritter mot dagslyset og lever et ustrukturert liv. Jeg kan se at fargen er svart, men at den nå tildekkes av et grått støvlag. Det samme gjelder huden. Det grå, slørete støvlaget ligger fast over den mørke huden. Den grå damen sitter helt stille.

Fluen har nå nådd målet og menger seg med sine venner. De flyr fram og tilbake, opp og ned, bort og fram, rundt den grå damen, og i sirkler. For meg, uten noe mønster. For meg, helt hinsides. De flyer nærmere og så langt bort. Som om de ble stukket av en usynlig brodd, eller plutselig fikk dårlig samvittighet for den ertende oppførselen. Men så inntreffer den ekstreme kortidshukommelsen og de svirrer likegalde tilbake igjen, med et fjernt smil om munne og to, store, paralysert øyne. Jeg forstår virkelig ikke hva det er som morer dem! Fluer har virkelig fritidsproblemer!

Den grå damen sitter helt stille. Bryr seg ikke om de svirrende flyene som leker rundt henne i det uendelige. Den grå jakken henger tungt over den sammenkrøpne kroppen. Rundt henne ligger det flere poser. De er grå og ser ut som de lukter veldig. Gjennom små åpninger like ved knuten på toppen flyr det fluer inn og ut. Hva er det som er så spennende for dem der inne? Den grå damen sitter helt stille. Bryr seg ikke om lukten fra de grå posene. Kanskje hennes egen dunst nøytralisere andre luktnyanser? Det virker sånn. Hun rynker ikke på nesen. Ser bare sløvt ut i luften. Leter etter noe langt der borte. Mister det, blunker, men fortsetter deretter. Denne ganger finner hun det hun leter etter. Hun følger det dalende mot bakken. De grå pupillene gynger rolig fram og tilbake i øyegropen. Til slutt stopper de. Da er bladet dødt.