En flue flyr i lufta. Suser gjennom vinden i brå, raske bevegelser. Akselerer for så å bremse opp, spontant, men likevel i et visst mønster. Et blad kommer dalende. Fram, tilbake. Som en huske gynger det fallende mot den visse død. Det må være en forferdelig tilstand. Fluen svinger brått unna. Unngår den tynne, bleke stilken, men blir delvis dratt med i dragsuget og snurrer noen øyeblikk ukontrollert, for så å vinne tilbake kontrollen, og på nytt peile inn kursen. Den flyer etter lukt og varme. Hvordan den lukter er for meg ukjent. Men at det lukter kan jeg bekrefte. Hennes ugredde hår folder seg i tykke floker. Det stritter mot dagslyset og lever et ustrukturert liv. Jeg kan se at fargen er svart, men at den nå tildekkes av et grått støvlag. Det samme gjelder huden. Det grå, slørete støvlaget ligger fast over den mørke huden. Den grå damen sitter helt stille.
Fluen har nå nådd målet og menger seg med sine venner. De flyr fram og tilbake, opp og ned, bort og fram, rundt den grå damen, og i sirkler. For meg, uten noe mønster. For meg, helt hinsides. De flyer nærmere og så langt bort. Som om de ble stukket av en usynlig brodd, eller plutselig fikk dårlig samvittighet for den ertende oppførselen. Men så inntreffer den ekstreme kortidshukommelsen og de svirrer likegalde tilbake igjen, med et fjernt smil om munne og to, store, paralysert øyne. Jeg forstår virkelig ikke hva det er som morer dem! Fluer har virkelig fritidsproblemer!
Den grå damen sitter helt stille. Bryr seg ikke om de svirrende flyene som leker rundt henne i det uendelige. Den grå jakken henger tungt over den sammenkrøpne kroppen. Rundt henne ligger det flere poser. De er grå og ser ut som de lukter veldig. Gjennom små åpninger like ved knuten på toppen flyr det fluer inn og ut. Hva er det som er så spennende for dem der inne? Den grå damen sitter helt stille. Bryr seg ikke om lukten fra de grå posene. Kanskje hennes egen dunst nøytralisere andre luktnyanser? Det virker sånn. Hun rynker ikke på nesen. Ser bare sløvt ut i luften. Leter etter noe langt der borte. Mister det, blunker, men fortsetter deretter. Denne ganger finner hun det hun leter etter. Hun følger det dalende mot bakken. De grå pupillene gynger rolig fram og tilbake i øyegropen. Til slutt stopper de. Da er bladet dødt.
3 kommentarer:
Er det forfatter det skal bli av deg da tro? Idag ville jeg egentlig bare fortelle at det snør ordentlig for første gang i Trondheim, da må jeg tenke litt på Modum og oppholdet vårt der i fjor, det var nesten den eneste vinteren jeg følte på kroppen i fjor.. I år blir det annerledes tydeligvis, men det gjør ikke noe, for i skrivende stund synger englene høyt i kor, og stearinglysene blafrer.. Slik er livet i Norge idag, så vet du det:)
Du johannes du johannes :P
Eg ynskjar bara seia at, kvifor? eller ikkje kvifor? Men einast er kvifor meg sjølv, og ein bråte kvistar, mjølk, eit tre og ei leopard, ein stor katt, men veldig mjuk i pelsen. Drotning ragnhild draumar draumar store! Korleis ein eplekake kan syngje - vatn tale - graset le, ja.. Eg ynskjar bare vete kvifor!
Eg vil jo ikkje si at eg oppdrar unga for hardt! God krok må tidleg krøkes sa jo mannen! osv osv :P
Prates!
haha!
Ja, du kan tvinne dine toner:P
Men eit kvifor vil nok aldri blotte sitt sjenerte åsyn ein klar sumardag. Eit kvifor skal søkast mellom bokstavar og kvistar, stein og ugress. Du får aldri en fasit av meg sa mannen og skreiv baklengs.
ja, det seiast; den som kviskrar i skog mørke, kan synga som nattergal gjennom fossebrus. Det veit ein knekt som du;)
Pratast min frende!
Legg inn en kommentar