Tredøra er av tynne, slitte planker. Et lite dytt, får den til å skli sakte opp. Mørket møter oss. Vi stiger inn, meg og Elisabeth. Elisabeth jobber som frivillig arbeider i Hiv/aids programmet på St. Johns, og vi er nå på en av hennes daglige hjemmebesøk til en av Pumwanis mange hiv positive.
Mens øynene våre vender seg til mørket, slår den intense varmen mot oss. De små husene her ligger tett i tett, og med skitne blikktak og vegger, absorberer de den stekende sola og gjør innetemperaturen godt over middels for en stakkars nording. Mens mørket blir synlig rundt oss, kommer konturene av et lite hus til syne. Det er ikke større enn ¼ studenthybel! I sengen, to meter foran oss ligger Caroline. Hun reiser seg opp mens de tynne leppene kruser seg raskt i et smil, i det hun ser oss. Ansiktet er blekt. Caroline er 26 år og hiv positiv. Hun sjekket seg for to år siden, men har lenge vært meget syk. Hun setter seg til rette. Over den krumme ryggen brer hun et falmende pledd. Da Caroline fikk bekreftet at hun var hiv positiv, trosset hun frykten for å bli frosset ut av familie og vennekretser, og meldte seg som hiv-positiv på hiv/aids kontoret på St. Johns. Det reddet livet hennes. Hun får nå medisiner og er på bedringens vei. For å holde livsgløden og håpet oppe får Caroline besøk av Elisabeth èn gang daglig. Elisabeth har selv hiv, men går på medisiner og klarer seg bra i hverdagen.
Hjemmebesøkene er ikke bare livsviktig for de som får besøk, det gir Elisabeth en følelse av å bety noe. Det å gjøre en viktig innsats i den til tider håpløse hverdagen er en fantastisk følelse. Å være frivillig arbeider på for St. Johns er derfor en ettertraktet stilling. Her kommer du inn i et godt miljø, du får deg jobberfaring og noe å skrive på cven. I tillegg tar det mye av tiden din, og trekker deg dermed effektivt bort fra rus og kriminalitet, noe som er så alt for lett å falle tilbake på for en dagdriver i Pumwanis gater. Jeg tenker; det er lett for meg å skrive dette som grunner. Man vil kanskje ikke innrømme at disse menneskene har en overbevisende naturlig instinkt til å hjelpe andre uten å få penger for det. Jeg vet at i Norge må man jobbe hardt for å finne en frivillig samaritan. Vi har virkelig noe å lære av disse barmhjertige menneskene.
Carolines øyne lyser av glede. Ansiktet og kroppen er sliten av å kjempe mot sykdom og lysten til å dø, men en innbitt kamp, fra henne med hjelp fra flere, har fått henne bort fra dødsleiet. Hun friskmeldes innenfra. Men den skjøre blåklokken trenger fortsatt pleie, så den ikke bukker under.
Etter en halvtimes prat sier vi hade til Caroline. Hun smiler og tar oss begge i hånden. Et varmt, svakt håndtrykk. Men for ikke lenge siden var dette en umulig bevegelse, får jeg forklart. Det å hilse og takke igjen må føles som en befrielse. Utrolig hvor mye jeg tar som en selvfølge!
Jeg ser at Elisabeth lyser av stolthet da vi går ut av leiligheten. Det er fantastisk å se mennesker smile og trosse den daglige elendigheten. Slike eksempler er det flere av. Uten smilene og den barmhjertige omtanken ville Pumwani vært en håpløs hengemyr av sorg og bitterhet.
Mens øynene våre vender seg til mørket, slår den intense varmen mot oss. De små husene her ligger tett i tett, og med skitne blikktak og vegger, absorberer de den stekende sola og gjør innetemperaturen godt over middels for en stakkars nording. Mens mørket blir synlig rundt oss, kommer konturene av et lite hus til syne. Det er ikke større enn ¼ studenthybel! I sengen, to meter foran oss ligger Caroline. Hun reiser seg opp mens de tynne leppene kruser seg raskt i et smil, i det hun ser oss. Ansiktet er blekt. Caroline er 26 år og hiv positiv. Hun sjekket seg for to år siden, men har lenge vært meget syk. Hun setter seg til rette. Over den krumme ryggen brer hun et falmende pledd. Da Caroline fikk bekreftet at hun var hiv positiv, trosset hun frykten for å bli frosset ut av familie og vennekretser, og meldte seg som hiv-positiv på hiv/aids kontoret på St. Johns. Det reddet livet hennes. Hun får nå medisiner og er på bedringens vei. For å holde livsgløden og håpet oppe får Caroline besøk av Elisabeth èn gang daglig. Elisabeth har selv hiv, men går på medisiner og klarer seg bra i hverdagen.
Hjemmebesøkene er ikke bare livsviktig for de som får besøk, det gir Elisabeth en følelse av å bety noe. Det å gjøre en viktig innsats i den til tider håpløse hverdagen er en fantastisk følelse. Å være frivillig arbeider på for St. Johns er derfor en ettertraktet stilling. Her kommer du inn i et godt miljø, du får deg jobberfaring og noe å skrive på cven. I tillegg tar det mye av tiden din, og trekker deg dermed effektivt bort fra rus og kriminalitet, noe som er så alt for lett å falle tilbake på for en dagdriver i Pumwanis gater. Jeg tenker; det er lett for meg å skrive dette som grunner. Man vil kanskje ikke innrømme at disse menneskene har en overbevisende naturlig instinkt til å hjelpe andre uten å få penger for det. Jeg vet at i Norge må man jobbe hardt for å finne en frivillig samaritan. Vi har virkelig noe å lære av disse barmhjertige menneskene.
Carolines øyne lyser av glede. Ansiktet og kroppen er sliten av å kjempe mot sykdom og lysten til å dø, men en innbitt kamp, fra henne med hjelp fra flere, har fått henne bort fra dødsleiet. Hun friskmeldes innenfra. Men den skjøre blåklokken trenger fortsatt pleie, så den ikke bukker under.
Etter en halvtimes prat sier vi hade til Caroline. Hun smiler og tar oss begge i hånden. Et varmt, svakt håndtrykk. Men for ikke lenge siden var dette en umulig bevegelse, får jeg forklart. Det å hilse og takke igjen må føles som en befrielse. Utrolig hvor mye jeg tar som en selvfølge!
Jeg ser at Elisabeth lyser av stolthet da vi går ut av leiligheten. Det er fantastisk å se mennesker smile og trosse den daglige elendigheten. Slike eksempler er det flere av. Uten smilene og den barmhjertige omtanken ville Pumwani vært en håpløs hengemyr av sorg og bitterhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar