Det var andre dagen i Kenya. Vi skulle til sentrum av Nairobi for å bli litt kjent med byen. Skaffe oss et overblikk. Jeg smilet når jeg tenker tilbake på det:
Vi stoppet ved veikrysset. Vi hadde gått langs en mindre trafikkert landevei som nå munnet ut i en vill og ukontrollert hovedvei. En av de mange hovedpulsårene som forer inn til hjerte av Nairobi. Biler suste om hverandre. Først to i bredden, så tre. Ingen skillelinjer, ingen midtrabbater, ingen høflige nedbremsinger hvor du slipper en annen inn i stimen av bevegende biler. Som en fiskestim, med alltid skiftende formasjon, beveger bilene seg ulende, skrikende, røykfylte og hissige inn mot Nairobi sentrum. Ikke rart dette er trafikken som tar livet av flest mennesker i verden.
Mens vi venter slenger biler seg ut av stimen og stopper skrensende ved krysset der vi, og flere andre, står og venter. Folk hopper ut av de skrensende minibussene. Støvet virvler opp og leker flørtende med vinden for det med et sukk faller til jorda igjen.
En av de reisende blir stående igjen roper ut ord og utrykk for å prove å lokke folk med akkurat denne matatuen. Kenyas svar på en konduktør. Mens musikken dundrer svakt i bakgrunnen, velger folk ut sine matatuer, og en etter en forsvinner de fra holdeplassen. Musikk, farge, slagord, passasjerer, rykte, skilt; det er mye som må med i bildet for å rangere de forskjellige matatuene forteller Sammy og Tottie (to av våre kenyanske venner). Da en svart matatu med bilde av snoop dogg og masse penger som flyr i lufta, svinger inn på holdeplassen, får vi et vink av Sammy og Tottie, og hopper på. Da vi er inne alle sammen, slår konduktoren (som egentlig ser ut som alle andre, men som tar imot betaling og ordner alt utenom å kjøre) på siden av bilen og vi kjører av gårde. Halvveis ute av dora slår han av en prat med de i forsetet, for han svinger seg inn, lukker skyvedøra og slår seg ned på et sete like ved.
Fra bakerste rad har vi utsikt over hele matauen. Den har svarte vegger med graffiti av kjente rappere, slagord og symboler på rikdom; som dyre klokker gull, penger og lignende. Showoff-mentaliteten er høy. Jantelov finnes ikke. I samsvar med musikkvideoene som snurrer og går på flatskjermen helt forrann i bussen, fyller gangster hiphoppen bussen med tunge bassrytmer og hardt språk. Jeg setter meg tilbake i det svarte skinnsetet og foler meg på mange måter som tilbake i russetia. Vi suser inn mot sentrum på den humpete hovedveien. Fram, tilbake, mellom biler og busser. Slenger oss ut på siden av veien. Lar noen hoppe av, og noen hoppe på, i mindre hastighet, før vi presser oss tilbake i stimen av kjøretøyer. Husene begynner å skifte fra blikkskur til mursteinshus og videre til høyblokker og større bygninger i det vi forlater Pumwani og nærmer oss sentrum. Jeg føler den varme vinden blafre mot huden gjennom det halvåpne vinduet. Sola varmer deilig på overarmen. Jeg lukker øynene og smiler. Jeg er i Kenya.
Vi stoppet ved veikrysset. Vi hadde gått langs en mindre trafikkert landevei som nå munnet ut i en vill og ukontrollert hovedvei. En av de mange hovedpulsårene som forer inn til hjerte av Nairobi. Biler suste om hverandre. Først to i bredden, så tre. Ingen skillelinjer, ingen midtrabbater, ingen høflige nedbremsinger hvor du slipper en annen inn i stimen av bevegende biler. Som en fiskestim, med alltid skiftende formasjon, beveger bilene seg ulende, skrikende, røykfylte og hissige inn mot Nairobi sentrum. Ikke rart dette er trafikken som tar livet av flest mennesker i verden.
Mens vi venter slenger biler seg ut av stimen og stopper skrensende ved krysset der vi, og flere andre, står og venter. Folk hopper ut av de skrensende minibussene. Støvet virvler opp og leker flørtende med vinden for det med et sukk faller til jorda igjen.
En av de reisende blir stående igjen roper ut ord og utrykk for å prove å lokke folk med akkurat denne matatuen. Kenyas svar på en konduktør. Mens musikken dundrer svakt i bakgrunnen, velger folk ut sine matatuer, og en etter en forsvinner de fra holdeplassen. Musikk, farge, slagord, passasjerer, rykte, skilt; det er mye som må med i bildet for å rangere de forskjellige matatuene forteller Sammy og Tottie (to av våre kenyanske venner). Da en svart matatu med bilde av snoop dogg og masse penger som flyr i lufta, svinger inn på holdeplassen, får vi et vink av Sammy og Tottie, og hopper på. Da vi er inne alle sammen, slår konduktoren (som egentlig ser ut som alle andre, men som tar imot betaling og ordner alt utenom å kjøre) på siden av bilen og vi kjører av gårde. Halvveis ute av dora slår han av en prat med de i forsetet, for han svinger seg inn, lukker skyvedøra og slår seg ned på et sete like ved.
Fra bakerste rad har vi utsikt over hele matauen. Den har svarte vegger med graffiti av kjente rappere, slagord og symboler på rikdom; som dyre klokker gull, penger og lignende. Showoff-mentaliteten er høy. Jantelov finnes ikke. I samsvar med musikkvideoene som snurrer og går på flatskjermen helt forrann i bussen, fyller gangster hiphoppen bussen med tunge bassrytmer og hardt språk. Jeg setter meg tilbake i det svarte skinnsetet og foler meg på mange måter som tilbake i russetia. Vi suser inn mot sentrum på den humpete hovedveien. Fram, tilbake, mellom biler og busser. Slenger oss ut på siden av veien. Lar noen hoppe av, og noen hoppe på, i mindre hastighet, før vi presser oss tilbake i stimen av kjøretøyer. Husene begynner å skifte fra blikkskur til mursteinshus og videre til høyblokker og større bygninger i det vi forlater Pumwani og nærmer oss sentrum. Jeg føler den varme vinden blafre mot huden gjennom det halvåpne vinduet. Sola varmer deilig på overarmen. Jeg lukker øynene og smiler. Jeg er i Kenya.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar