2 dager igjen, hva føler du nå??

Tanken kom i hodet mitt da jeg satt å slappet av etter en av våre mange dager hos Kirkens Nødhjelp kontor i oslo.

Vel, akuratt nå føler jeg: Jeg er sliten. Blir alltid det etter en bytur, masse å tenke gjennom og masse intrykk. Jeg er spent på å dra. Men ikke for mye heller. Passe spent. Jeg gruer meg ganske mye. Begynner å sige inn hva jeg faktisk kommer til å møte i Kenya. Barn i nød. Noen uthungrede, noen med store sykdomsmager, noen skadede, noen hjelpeløse, noen uten mor eller far, noen kriminelle, noen uten håp, noen rusmisbrukende, så mange jeg gjerne vil hjelpe. Så mange jeg ikke får mulighet til å hjelpe. Jeg får høre at man må glede seg over de man får hjulpet. Sånn vil jeg prøve å tenke.
I dag fikk vi vite at vi skal bo midt i Pumwani slum under hele oppholdet. Vi skal bo på St. Johns Community Centre. Senteret driver arbeid for barn og unge i slummen. Dette blir altså basen vår, og herfra kommer vi til å ha mange dags og ukesreiser ut på programmer, besøker og lignende. Vi har ikke fått program for uteoppholdet. Programmet skal vi sette oss ned å lage når vi komme fram sammen med vår koordinator. Vi har vært ganske oppgitt fordi vi ikke har fått program en god stund før vi skal reise. Det positive nå er at vi kan delta mer i utformingen av vårt eget program.
Jeg begynner å tenke på at det bare er to dager igjen til vi reiser nedover. Så føles så uvirklig. Så fjærnt. Jeg tenker på følelsen av at varm vind mot mine kinn på flyplassen iNairobi. Da begynner det nok å demre.