Gatene i Kianbio, en landsby i Pumwani, er fulle av dritt. Den intense lukten av søppel og åpen kloakk brenner seg fast i neseborene mine. Jeg må innimellom tvinge meg selv til ikke å spy når den grusomme stanken kommer i flyktige drag. Nå og da tråkker jeg ned i noe som gir etter. Jeg ser bestemt rett fram og lukker ut tanker om hva det kan være. Jeg er glad jeg ikke går barbeint på disse forferdelige veiene, noe over halvparten av beboerne i Kianbio gjør.
Da vi svinger til venstre rundt et hjørne ser vi en kone og to barn. Den minste kan ikke være mer enn noen måneder og ligger på ryggen på et rødt pledd. Ved siden av sitter storesøsteren stolt og smiler ned til den lille. Moren står like ved og vasker klær. Det er ikke mer enn to meters klaring mellom veggene på dette stedet, og den sildrende kloakkelven som snirkler seg mellom husveggene, gjør ikke plassen mye bedre. Vincent og Drunga (våre to følgesvenner denne dagen) viser tegn til at vi skal inn døra til høyre. Jeg banker på forsiktig. Døra åpnes og en kone kommer til syne i døråpningen. Hun smiler skjevt og ber oss komme inn. Jeg nikker vennlig og stiger inn i det mørklagte rommet. I rommet er det en kort dobbeltseng i enden, en treseters, enkel sofa til venstre, to små krakker, en kommode til høyre og en masse slitt utstyr her og der. En ikkefungerende klokke pryder veggen over senga. Sekundviseren prøver å komme seg videre, men blir tikkene hengende igjen på det samme stedet. Klokken er tolv. Hele tiden.
Da vi har satt oss ned, starter Pamela å fortelle. Hun kan ikke engelsk så Drunga oversetter. Pamela er 40 år og arbeidsløs. Hun er mor til fem barn. Den eldste på 22, den yngste løfter hun opp i fanget. En jente på ikke mer en 1 og et halvt. Hun holder varsomt rundt barnet mens hun forteller videre. Pamelas mann døde da hun var 24 år gammel. Helt siden dette har hun vært enke og har måttet forsørge barna alene. Med en enkel bod i en av Pumwanis gater har hun solgt klær og sko. Detter har gitt henne en inntekt på 15 kroner dagen, noe hun prøver å forsørge hele familien med. For to år siden ble hun og et av barna meget syke. Hun måtte derfor selge hele boden så hun kunne få penger til å betale medisiner og penger til sykehuset. Nå er de friske begge to, men bedriften er borte og samtidig er de månedlige utgiftene fortsatt der: mat, klær, utstyr og husleien. ”Beboerne i Pumwani må nemlig betale husleie til godseieren som eier landområde”, sier hun og rister oppgitt på hode. De slitne øynene minner om et hardt liv, mens de leter forhåpningsfullt ut i luften. Men søken er ikke lang. Hun kjenner virkeligheten og vet at skatter ikke dukker opp i løse luften. ”De griske godseierne tar penger fra Kenyas fattigste befolkning uten å gi noe tilbake”, fortsetter hun. Hun forteller at de verken får strøm, vann eller livsnødvendige vedlikehold på husene. Alt må de ordne selv. Hadde bare regjeringen satt foten ned og sagt at slik standard er uholdbar ville slummene vært borte på dagen.
Barnet i fanget har sovnet. De små armene ligger slapt over morens trygge fang. Hode ligger tungt inntil morens bryst, og med åpen munn sover den lille bylten rolig, uvitende, drømmeaktig.
”Hva er din drøm?”, spør jeg. Hun svarer at hun drømmer om å starte opp den gamle bedriften igjen. Kunne selge klær og sko. Ha mulighet til å leve og ha kontroll over egen økonomi. Men for dette trenger hun 500 kroner, noe som vil ta mange år å spare opp. Og overlever hun og familien i mellomtiden?
Spørsmålet blir hengende i den tunge luften. Vi får et blikk av våre følgesvenner og skjønner at vi må videre. Vi har flere å besøke. Det er uvirkelig å tenke på at dette er hverdagen til mange i Pumwani. At slike historier er det flere av.
Pamela reiser seg sakte. Bak henne tikker klokken ingensteder. Sannhetens øyeblikk.
Bak oss lukker den tynne døra seg. Men minnene er der fortsatt. Det var ikke en fiktiv film. Det var ikke en oppdikted reklame for å få folk til å gi mer penger til leger uten grenser. Det er virkelighet. I mot meg slår stanken fra Pumwanis åpne gatekloakk i mot meg. Som et klyp i armen etter noe man ikke tror er sant.
Da vi svinger til venstre rundt et hjørne ser vi en kone og to barn. Den minste kan ikke være mer enn noen måneder og ligger på ryggen på et rødt pledd. Ved siden av sitter storesøsteren stolt og smiler ned til den lille. Moren står like ved og vasker klær. Det er ikke mer enn to meters klaring mellom veggene på dette stedet, og den sildrende kloakkelven som snirkler seg mellom husveggene, gjør ikke plassen mye bedre. Vincent og Drunga (våre to følgesvenner denne dagen) viser tegn til at vi skal inn døra til høyre. Jeg banker på forsiktig. Døra åpnes og en kone kommer til syne i døråpningen. Hun smiler skjevt og ber oss komme inn. Jeg nikker vennlig og stiger inn i det mørklagte rommet. I rommet er det en kort dobbeltseng i enden, en treseters, enkel sofa til venstre, to små krakker, en kommode til høyre og en masse slitt utstyr her og der. En ikkefungerende klokke pryder veggen over senga. Sekundviseren prøver å komme seg videre, men blir tikkene hengende igjen på det samme stedet. Klokken er tolv. Hele tiden.
Da vi har satt oss ned, starter Pamela å fortelle. Hun kan ikke engelsk så Drunga oversetter. Pamela er 40 år og arbeidsløs. Hun er mor til fem barn. Den eldste på 22, den yngste løfter hun opp i fanget. En jente på ikke mer en 1 og et halvt. Hun holder varsomt rundt barnet mens hun forteller videre. Pamelas mann døde da hun var 24 år gammel. Helt siden dette har hun vært enke og har måttet forsørge barna alene. Med en enkel bod i en av Pumwanis gater har hun solgt klær og sko. Detter har gitt henne en inntekt på 15 kroner dagen, noe hun prøver å forsørge hele familien med. For to år siden ble hun og et av barna meget syke. Hun måtte derfor selge hele boden så hun kunne få penger til å betale medisiner og penger til sykehuset. Nå er de friske begge to, men bedriften er borte og samtidig er de månedlige utgiftene fortsatt der: mat, klær, utstyr og husleien. ”Beboerne i Pumwani må nemlig betale husleie til godseieren som eier landområde”, sier hun og rister oppgitt på hode. De slitne øynene minner om et hardt liv, mens de leter forhåpningsfullt ut i luften. Men søken er ikke lang. Hun kjenner virkeligheten og vet at skatter ikke dukker opp i løse luften. ”De griske godseierne tar penger fra Kenyas fattigste befolkning uten å gi noe tilbake”, fortsetter hun. Hun forteller at de verken får strøm, vann eller livsnødvendige vedlikehold på husene. Alt må de ordne selv. Hadde bare regjeringen satt foten ned og sagt at slik standard er uholdbar ville slummene vært borte på dagen.
Barnet i fanget har sovnet. De små armene ligger slapt over morens trygge fang. Hode ligger tungt inntil morens bryst, og med åpen munn sover den lille bylten rolig, uvitende, drømmeaktig.
”Hva er din drøm?”, spør jeg. Hun svarer at hun drømmer om å starte opp den gamle bedriften igjen. Kunne selge klær og sko. Ha mulighet til å leve og ha kontroll over egen økonomi. Men for dette trenger hun 500 kroner, noe som vil ta mange år å spare opp. Og overlever hun og familien i mellomtiden?
Spørsmålet blir hengende i den tunge luften. Vi får et blikk av våre følgesvenner og skjønner at vi må videre. Vi har flere å besøke. Det er uvirkelig å tenke på at dette er hverdagen til mange i Pumwani. At slike historier er det flere av.
Pamela reiser seg sakte. Bak henne tikker klokken ingensteder. Sannhetens øyeblikk.
Bak oss lukker den tynne døra seg. Men minnene er der fortsatt. Det var ikke en fiktiv film. Det var ikke en oppdikted reklame for å få folk til å gi mer penger til leger uten grenser. Det er virkelighet. I mot meg slår stanken fra Pumwanis åpne gatekloakk i mot meg. Som et klyp i armen etter noe man ikke tror er sant.
