Oyeblikket

"Mazunte, Amigos" sier Juan og slipper oss av. Vi er kommet til en landsby ved kysten av Mexico. Det hores paa det evige bolgebruset som lever i luften. Her er folkene morkere i huden og levekaarene enklere. Vi fikk anbefalt Mazunte av noen venner i Mexico city. Dette var stedet for aa slappe av. Vi skulle finne et hostel som het Tierra Verde. Det skulle visst vaere et nydelig sted.

Etter et kvarters gange paa rodbrun vei kom vi lenger og lenger inn i skogen. Firfirslene pilte over veien og gresshoppesuset okte mens morket senket seg over skogen. Helt innerst, der veien sa stopp, fant vi stedet vi lette etter. Vi satt fra oss sekkene og not den fantastiske utsikten.

Tierra Verde skulle vise seg aa bli et lite paradis. Klistret opp i aaskammen laa det idyllisk til mot den tomme stranda nedenfor. Skjonnhet faar en til aa tenke. Slik ble Tierra Verde stedet for de store tankene.

Paa Tierra Verde bodde vi sammen med Erwin, Jane og John (som drev stedet). Dette var spennede samtalepartnere. Erwin og Jane var det man kunne kalle hippier. Men for dem er "hippie" blitt en for "comers" betegnelse, saa derfor kaller jeg de Erwin og Jane. Erwin dro fra Osterike, fast jobb, familie og venner for seks aar siden. Han har fortsatt kontakt med det samfunnet han levde i, men vil ikke lenger sammenligne seg med det. Han er blitt et fritt menneske. Han mener at mennesket maa frigjore seg fra samfunnet slik det er i dag, foor aa oppnaa det sanne livet. Erwin mener menneskene i dagens samfunn er fanget i et system. Jobb, prestasjon, materealisme, ting og tang. Han mener dette tar fokuset vekk fra selve oyebkikket. Alle tingene vi eier faar oss til aa bekymre oss naar noe blir odelagt. Vi sturer over at bilen maa repareres naar vi egentlig kunne gledet oss over alle de vakre tingene rundt oss. "Jo flere ting, jo flere bekymringer", forteller han engasjert. En maa ta vare paa oyeblikket. Her og naa. Det er det eneste vi har! Ting en onsker en skulle hatt i framtiden flytter fokuset fra det dyrebare oyeblikket til en framtid man ikke er sikker paa vil komme. En framtid man kjemper for, men som legger slor over oyeblikket.

Slik fortsetter samtalene og tankene mens solstraalene sakte titter fram under straataket. Naturens skjonnhet faar en til a tenke. Naturens skjonnhet hjelper en aa leve i oyeblikket. Jeg liker det, og bestemmer meg for aa ove meg paa aa leve mer i oyeblikket.