Kjære bidragsyter
Klubb hallen i Kinyago har nå stått ferdig over to uker. Her kommer en rapport med informasjon om byggeprosessen og verdien av klubbhallen og verdien av arbeidet med den.
Jeg vil først gi en stor takk til alle som har støttet prosjektet. Les videre med tanke på at du har vært en viktig bidragsyter til dette, og uten din støtte ville ikke resultatet blitt det samme.
Datoen er lørdag 3. November. Det er noen uker siden jeg startet innsamlingsaksjonen og jeg er spent på hvor mye som er samlet inn. Da jeg sjekker er summen er på hele 2600 NOK (3. Nov), og vi har nå nok til å starte byggningsarbeidet!
Tidlig på fredagen drar vi til en av de lokale sjappene der vi kan få finne materialer og bestiller trestokker, blikkplater og forskjellig type spiker. Alt vi trenger til å bygge taket. Regninga blir på 32000 kenyanske shilling.
Lenger ute på Fredagen er materialene på plass og vi kan begynne arbeidet på taket. Til denne prosessen trengs det ingen innleid ekspertise. Francis, broren til Anthony er elektriker, men vet også en del om å bygge hus. Eller i hvert fall sånne hus som de bygger Pumwani. I Pumwani har de alle forskjellig kunnskap, som brukes der den trengs. Alle hjelper hverandre, eller jobber svart; som man ville sagt i Norge. Uansett, Francis bestemmer, i samråd med de andre, at det lureste her vil være å bygge "trekanttak". Og slik blir det.
Det er fascinerende å oppleve de primitive, men svært effektive måtene disse kenyanerne går fram på. Vi måler, planlegger, sager, hamrer og etter kort tid er den første takbjelken på plass.
På kvelden er vi ferdige med alle bjelkene, og går slitne, men fornøyde hver til vårt.
Lørdag er det på'n igjen. I dag er det å få takplatene på plass. Vi sitter fire stykker og dingler med beina på hver vår trestokk, mens vi hamrer fast plate etter plate i den stekende sola. Jeg merker etter hvert at den glemte solkremen får røde virkninger av den hissige ekvatorsola. Da jeg deler dette med de andre ler de, og bekrefter et rødlig fargeslør over hele meg. David, en av de tre kenyanerne på taket, synes det er veldig rart at vi blir røde i huden av sola, og de blir alle veldig overrasket når jeg forteller at i morgen kommer det til å gjøre vondt. Noe som ikke akkurat gjør rødfargen bedre er de nye blanke metallpaltenes ultimative reflektorevne. Jeg er som fanget i en solbrenthetsprosess med dobbel virkning.
___________________________________________________________________________
Så en litt annen side ved prosessen. Men noe jeg likevel valgte å ta med her: (teksten fortsetter fra der den sluttet ovenfor)
Jeg slår det fra meg og fortsetter arbeidet. I denne stunden er det så mange andre plusser. Selv om jeg ikke er den raskeste til å slå inn spikrene eller bevege meg på de tynne trestokkene er følelsen av å kunne gjøre en fysisk innsats sammen med disse menneskene fantastisk. Når en daglig beveger seg rundt i slummer får en voldsom trang til å hjelpe til. Man blir vant til de harde kårene, men ettersom kjennskapen til menneskene rundt deg vokser, vokser også ønsket om å kunne vise disse menneskene at en duger til noe. Ofte kan en fysisk, synlig innsats, som det å hamre inn en spiker, føles unaturlig godt. Mange her nede ser nemlig ikke på oss hvite som noen barmhjertige samaritaner fra vesten. Mange prøver bare å utnytte at vi har penger og opptrer derfor vennlige. Å få kontakter i vesten kan jo være deres livs sjanse, og de har jo heller ingen ting å tape. Om jeg ikke liker det kommer de jo aldri til å se meg igjen. Men for ikke så skjære alle over en kam(!): De fleste har ingen slike hensikter ovenfor oss, men tror heller ikke vi klarer å utrette noe særlig. Noe som er forståelig nok. Jeg merker selv at jeg har mye med bare å analysere og ta inn over meg alt jeg opplever her nede. Hva gir jeg tilbake? Jeg hjelper slow learners alene i et klasserom på St. Johns, så hvem ser den innsatsen? Jeg jobber med de små barna på skolen, men
hvem av de på min alder ser det? Jeg er med som trener for Kinyago fotballag, men hvor mye hjelper da det? Og den største innsatsen jeg gjør/kommer til å gjøre er jo inforamsjonsarbeidet i Norge. Hvem av Kenyanerne ser det? Derfor er det utrolig deilig å vise at jeg også duger til noe ved å slå inn spiker etter spiker. Derfor er det utrolig deilig å bygge et monument på at jeg faktisk har gjort noe for menneskene her nede. Ikke bare for å hjelpen jeg gir i seg selv, men også for å bli verdsatt. Derfor er det utrolig deilig å kunne sitte på taket og bli solbrent og si at det kommer til å gjøre vondt, men likevel ikke gå hjem å smøre på solkrem, bare fortsette arbeidet sammen med de andre. Derfor er det deilig å ikke vise tegn til å tenke på seg selv, men bare bry seg om landsbyen Kinyago og den lille innsatsen en gjør. Derfor føles dette arbeidet ekstra verdifullt. Etter en fantastisk innsats fra de lokale landsbymedlemmene og en saftig solbrenthet fra min side, står til slutt klubb hallen altså ferdig.
__________________________________________________________________________
Dagen etter er spillerne med på å gjøre det humpete gresset, inni hallen, til et flatt jordgulv. Det kjøpes inn dør, gitter til vinduene og stoler av det som er igjen av pengene. Det har også kommet inn penger etter at hallen har vært bygd ferdig. Disse pengene går enten til å kjøpe stoler som koster 500 shilling stykket, eller utstyr som kjegler og fotballer, til klubben. Vi har til nå 11 stoler, men dette er bare en brøkdel av det som trengs for å fylle hallen. Men på denne måten har de et nytt framtidig prosjekt, og noe å strekke seg etter. Utvikling i slummen er altså et endeløst prosjekt, men det gjelder å glede seg over det man tilfører på veien.
Klubbhallen i Kinyago får allerede sin velsignelse den påfølgende mandagen ettersom regnet høljer ned og fotballaget har et av sine to ukentlige life skills møter. Nå har de plass nok til å sitte i en ring mens de prater, og slipper samtidig å bli våte.
Den endelige innsamlingssummen ble på hele: 3575 NOK! Dette vil si nærmere 42000 Kshs!
Kinyago fotballklubb og dens medlemmer takker med hele sitt hjerte alle som har støttet prosjektet. Jeg har fortalt om venner og familie i Norge som har støttet prosjektet, og de er veldig imponerte og takknemlige.
Her er ogsaa rapporten som Anthony har skrevet:
Club hall
Post Box 16254 – 00610 Nairobi, tell +254 (0720) 561855
Email: kysdz@yahoo.com
Program director
Mr. Anthony Maina Ombona – 0720 561855
Kinyago United is a football program with at least 100 children aged 8 – 16 years from poor backgrounds. Kinyago United uses sport programs to aid social development, educational development and as a means of social intervention for children and young youths at risk.
The Football program initiated a project to construct a club hall next to the playing field that will help the children in the program to have a venue for life skills sessions, drama practices, theatre trainings conducting remedial classes and above all meetings.
This was needed for the program since we used to meet under hot sun and sometimes under rainy circumstances. Access to the community hall bore no fruit since we had to pay an amount we couldn't afford.
The project was done by the youths in Kinyago United group and the children in the program.
The program was started in May 2007 and was finished in 5th November 2007.
The project was founded by different donors. Christina Pedersen of Ms. Kenya at St.Johns community centre through her we, the project started. In May 2007 the program raised 3000 kshs. On the 3 rd of October 2007 we got 24800 kshs to enable the project to proceed from Christina. The program decided to fundraise from community getting 10000kshs. Johannes also fundraised towards the project at least 30000kshs. The total expenditure for the project amounted to 67 800 kshs
The club hall is looking into giving accessible venue for the youth meetings/ forums like coffee bar. Also the club hall will be of use as the children have a meeting place for Monday meetings, Wednesday and Thursday theatre and drama, for parent's term meetings and evaluation, sports seminars and also conducting pastoral programs.
With much respect we as Kinyago United football program and Kinyago self help group thanks every effort put to completing the project. We shall make good use of the club hall and maintain it in the future. Great thanks to Christina Pedersen, Johannes Rasutol, St Johns community centre, the football program and the community and may good bless you all.
Yours faithfully
Program director
Anthony Maina Ombona
Klubb hallen i Kinyago har nå stått ferdig over to uker. Her kommer en rapport med informasjon om byggeprosessen og verdien av klubbhallen og verdien av arbeidet med den.
Jeg vil først gi en stor takk til alle som har støttet prosjektet. Les videre med tanke på at du har vært en viktig bidragsyter til dette, og uten din støtte ville ikke resultatet blitt det samme.
Datoen er lørdag 3. November. Det er noen uker siden jeg startet innsamlingsaksjonen og jeg er spent på hvor mye som er samlet inn. Da jeg sjekker er summen er på hele 2600 NOK (3. Nov), og vi har nå nok til å starte byggningsarbeidet!
Tidlig på fredagen drar vi til en av de lokale sjappene der vi kan få finne materialer og bestiller trestokker, blikkplater og forskjellig type spiker. Alt vi trenger til å bygge taket. Regninga blir på 32000 kenyanske shilling.
Lenger ute på Fredagen er materialene på plass og vi kan begynne arbeidet på taket. Til denne prosessen trengs det ingen innleid ekspertise. Francis, broren til Anthony er elektriker, men vet også en del om å bygge hus. Eller i hvert fall sånne hus som de bygger Pumwani. I Pumwani har de alle forskjellig kunnskap, som brukes der den trengs. Alle hjelper hverandre, eller jobber svart; som man ville sagt i Norge. Uansett, Francis bestemmer, i samråd med de andre, at det lureste her vil være å bygge "trekanttak". Og slik blir det.
Det er fascinerende å oppleve de primitive, men svært effektive måtene disse kenyanerne går fram på. Vi måler, planlegger, sager, hamrer og etter kort tid er den første takbjelken på plass.
På kvelden er vi ferdige med alle bjelkene, og går slitne, men fornøyde hver til vårt.
Lørdag er det på'n igjen. I dag er det å få takplatene på plass. Vi sitter fire stykker og dingler med beina på hver vår trestokk, mens vi hamrer fast plate etter plate i den stekende sola. Jeg merker etter hvert at den glemte solkremen får røde virkninger av den hissige ekvatorsola. Da jeg deler dette med de andre ler de, og bekrefter et rødlig fargeslør over hele meg. David, en av de tre kenyanerne på taket, synes det er veldig rart at vi blir røde i huden av sola, og de blir alle veldig overrasket når jeg forteller at i morgen kommer det til å gjøre vondt. Noe som ikke akkurat gjør rødfargen bedre er de nye blanke metallpaltenes ultimative reflektorevne. Jeg er som fanget i en solbrenthetsprosess med dobbel virkning.
___________________________________________________________________________
Så en litt annen side ved prosessen. Men noe jeg likevel valgte å ta med her: (teksten fortsetter fra der den sluttet ovenfor)
Jeg slår det fra meg og fortsetter arbeidet. I denne stunden er det så mange andre plusser. Selv om jeg ikke er den raskeste til å slå inn spikrene eller bevege meg på de tynne trestokkene er følelsen av å kunne gjøre en fysisk innsats sammen med disse menneskene fantastisk. Når en daglig beveger seg rundt i slummer får en voldsom trang til å hjelpe til. Man blir vant til de harde kårene, men ettersom kjennskapen til menneskene rundt deg vokser, vokser også ønsket om å kunne vise disse menneskene at en duger til noe. Ofte kan en fysisk, synlig innsats, som det å hamre inn en spiker, føles unaturlig godt. Mange her nede ser nemlig ikke på oss hvite som noen barmhjertige samaritaner fra vesten. Mange prøver bare å utnytte at vi har penger og opptrer derfor vennlige. Å få kontakter i vesten kan jo være deres livs sjanse, og de har jo heller ingen ting å tape. Om jeg ikke liker det kommer de jo aldri til å se meg igjen. Men for ikke så skjære alle over en kam(!): De fleste har ingen slike hensikter ovenfor oss, men tror heller ikke vi klarer å utrette noe særlig. Noe som er forståelig nok. Jeg merker selv at jeg har mye med bare å analysere og ta inn over meg alt jeg opplever her nede. Hva gir jeg tilbake? Jeg hjelper slow learners alene i et klasserom på St. Johns, så hvem ser den innsatsen? Jeg jobber med de små barna på skolen, men
hvem av de på min alder ser det? Jeg er med som trener for Kinyago fotballag, men hvor mye hjelper da det? Og den største innsatsen jeg gjør/kommer til å gjøre er jo inforamsjonsarbeidet i Norge. Hvem av Kenyanerne ser det? Derfor er det utrolig deilig å vise at jeg også duger til noe ved å slå inn spiker etter spiker. Derfor er det utrolig deilig å bygge et monument på at jeg faktisk har gjort noe for menneskene her nede. Ikke bare for å hjelpen jeg gir i seg selv, men også for å bli verdsatt. Derfor er det utrolig deilig å kunne sitte på taket og bli solbrent og si at det kommer til å gjøre vondt, men likevel ikke gå hjem å smøre på solkrem, bare fortsette arbeidet sammen med de andre. Derfor er det deilig å ikke vise tegn til å tenke på seg selv, men bare bry seg om landsbyen Kinyago og den lille innsatsen en gjør. Derfor føles dette arbeidet ekstra verdifullt. Etter en fantastisk innsats fra de lokale landsbymedlemmene og en saftig solbrenthet fra min side, står til slutt klubb hallen altså ferdig.__________________________________________________________________________
Dagen etter er spillerne med på å gjøre det humpete gresset, inni hallen, til et flatt jordgulv. Det kjøpes inn dør, gitter til vinduene og stoler av det som er igjen av pengene. Det har også kommet inn penger etter at hallen har vært bygd ferdig. Disse pengene går enten til å kjøpe stoler som koster 500 shilling stykket, eller utstyr som kjegler og fotballer, til klubben. Vi har til nå 11 stoler, men dette er bare en brøkdel av det som trengs for å fylle hallen. Men på denne måten har de et nytt framtidig prosjekt, og noe å strekke seg etter. Utvikling i slummen er altså et endeløst prosjekt, men det gjelder å glede seg over det man tilfører på veien.
Klubbhallen i Kinyago får allerede sin velsignelse den påfølgende mandagen ettersom regnet høljer ned og fotballaget har et av sine to ukentlige life skills møter. Nå har de plass nok til å sitte i en ring mens de prater, og slipper samtidig å bli våte.
Den endelige innsamlingssummen ble på hele: 3575 NOK! Dette vil si nærmere 42000 Kshs!
Kinyago fotballklubb og dens medlemmer takker med hele sitt hjerte alle som har støttet prosjektet. Jeg har fortalt om venner og familie i Norge som har støttet prosjektet, og de er veldig imponerte og takknemlige.
Her er ogsaa rapporten som Anthony har skrevet:
Club hall
Post Box 16254 – 00610 Nairobi, tell +254 (0720) 561855
Email: kysdz@yahoo.com
Program director
Mr. Anthony Maina Ombona – 0720 561855
Kinyago United is a football program with at least 100 children aged 8 – 16 years from poor backgrounds. Kinyago United uses sport programs to aid social development, educational development and as a means of social intervention for children and young youths at risk.
The Football program initiated a project to construct a club hall next to the playing field that will help the children in the program to have a venue for life skills sessions, drama practices, theatre trainings conducting remedial classes and above all meetings.
This was needed for the program since we used to meet under hot sun and sometimes under rainy circumstances. Access to the community hall bore no fruit since we had to pay an amount we couldn't afford.
The project was done by the youths in Kinyago United group and the children in the program.
The program was started in May 2007 and was finished in 5th November 2007.
The project was founded by different donors. Christina Pedersen of Ms. Kenya at St.Johns community centre through her we, the project started. In May 2007 the program raised 3000 kshs. On the 3 rd of October 2007 we got 24800 kshs to enable the project to proceed from Christina. The program decided to fundraise from community getting 10000kshs. Johannes also fundraised towards the project at least 30000kshs. The total expenditure for the project amounted to 67 800 kshs
The club hall is looking into giving accessible venue for the youth meetings/ forums like coffee bar. Also the club hall will be of use as the children have a meeting place for Monday meetings, Wednesday and Thursday theatre and drama, for parent's term meetings and evaluation, sports seminars and also conducting pastoral programs.
With much respect we as Kinyago United football program and Kinyago self help group thanks every effort put to completing the project. We shall make good use of the club hall and maintain it in the future. Great thanks to Christina Pedersen, Johannes Rasutol, St Johns community centre, the football program and the community and may good bless you all.
Yours faithfully
Program director
Anthony Maina Ombona
1 kommentar:
Heisann fetter.
Fytti katta så mye du opplever der nede!! Jeg synes du skriver veldig godt. Spennende å lese om alt du gjør, og så utrolig bra med fotball-hallen, selv om du ble ganske rød...
Klem Stine:-)
Legg inn en kommentar