Johannes Tidene

Johannes digger Buenos Aires

2009-03-16T16:52:00.001-07:00

Da var jeg alene. Jeg og Kaspar skilte lag etter fire maaneder som utmerkede reisekompiser og en siste herlig uke med Thomas og Isak i Costa Rica. Kaspar er naa i Sao Paolo, paa et senter for gatebarn. Dette drives av en venn av Kaspars familie og Kaspar var spesiellt invitert. Jeg gleder meg til aa hore hvordan det har vaert naar vi motes igjen i Rio til helga! Mens Kaspar er der nyter jeg tiden i Buenos Aires...

Buenos Aires grep meg fra forste stund. Den var moderne og urban. Det var som aa vaere tilbake i Europa. Et pusterom. Det foltes deilig.

Forskjellig fra storbyene i sentral amerika er Buenos Aires gronn. Her var det parker og traer i gatene. Her kunne en vandre langs kaia og nyte sola fra blaa himmel. Det var deilig aa komme til en by der en folte en kunne puste skikkelig.

Buenos Aires syder av liv! Jeg kan ta en pils paa en uteresturant mandags kveld og plutselig begynner noen aa spille raggea paa fortauet. Et lite band med bass, gitar, bongotromme og andre kreative instrumenter. Jeg nyter det.

Det er utrolig mange fete hosteller i Buenos Aires. Hvis en drar hit vil en definitivt ha en uke med masse liv og rore. Jeg bor for tiden paa Lime house youth hostel, men foler meg litt lei av hostellivet. Det kan vaere ganske masete. Jeg orker liksom ikke slaa ann en prat med gud og hverman om hvor de har reist og hvem de er. De fleste kommer jeg jo aldri til aa mote igjen. Derfor lever jeg litt mitt eget liv paa det hostellet. De som bor der maa tro jeg er en ineslutta psykopat, haha.

Istedenfor bruker jeg tiden med en del Argentiske venner jeg har faat meg. Paa onsdag lagde vi empanadas. En klassisk argeniske rett. Du kan lett ha alt mulig i en empanada, men det vanligste er kylling eller kjott. Det er utrolig godt!

I tilegg har jeg faat grundig innfoering i "Mate", en drikk Argentinere drikker hele tiden. Orginal Mate er med varmt vann. Dette smaker som UTROLIG sterk te og er ikke godt i det hele tatt. Barneversjonen er med iskald sitronjucie, noe som er fantastisk etter en varm dag med mye sol. Jeg maatte selvfolgelig kjope min egen kopp og utstyr, saa jeg kan fortsette naar jeg kommer hjem. ç

Vi har selvfolgelig ogsaa vaert paa en del utesteder. Da danses det til skjorta er vaat og dagen er ung. Hvis en tar det heeelt ut er vel mandag den eneste dagen hvor det ikke skjer noe saerlig...

I gaar var jeg aa saa Boca Juniors. Stadioen tar 60000, og det var over 40000 aa saa paa! Jeg sto mitt i klyngen av supportere og fikk noye infosmasjon om hvilken klubb som var best i Argentina, og resten av latin-amerika. Nemlig Boca Juniors. Mens de fleste av Argeninas stjerner spiller i andre land, har Riquelme gjort det lure aa bli igjen hos Boca Juniors. Dermed er han den STOORE stjerna, og hvert 15 min, minst, ble det sunget; Riquelme, Riquelme, Riquelme, mens folk boyde seg i stovet. I tilegg til at Boca vant 3-0, var det et utrolig liv paa tribunen! Stadioen vugget og levde til sambamusikken og rungende sangene. Jeg kommer aldri til aa glemme det!

I denne byen er det markeder hele tiden. Det finnes en masse kunstnere og artister. Det er goy aa gaa aa se paa alt folk kan lage noe av! Blikkbokser, pastaskruer, staaltraad osv.

Jeg har ogsaa vaert paa et museum! Det stoerste kunstmuseumet. Plutselig ble jeg trukket mot et av bildene. Det var skikkelig rart for det var saa mange bilder i rommet. Bildet viste seg aa vaere av Van Gogh. Han er naa helten. I morgen skal har jeg tenkt meg paa museet for moderne kunst. Det blir nok mer freaky, men jeg liker det. Det skal ogsaa vaere et av de beste:)

Paa tirsdag var jeg i bydelen la boca og saa paa de utrolig kule husene. I alle mulige farger. Paa rekke og rad. Dette er ogsaa tangoens hjerte i Argentina og flere hadde oppvisning paa gata. For en dans!

Jeg har handlet en del klaer i Buenos Aires. Her kan du faa en kul t-skjort av en "underground"
designer for 100kr, eller en levis bukse for 400! Jeg har ikke kjopt klaer paa en stund, saa det maatte utnyttes.

I dag har jeg gjort en annen ting, men det faar bli en overraskelse til jeg kommer hjem...

Neste destinasjon blir Rio foer vi tar flyet til Norge!

Ran!

2009-02-27T15:04:00.000-08:00

Da har jeg akuratt blitt frastjaalet passet, kamera med 1000 bilder og visakort, pluss alle pengene. Jeg sitter naa paa dataen aa prover aa ringe ambassader og staesj. Har akuratt faat sperret kortet mitt. Ambassadene er derimot stengt fram til Mandag. Det tar en uke aa faa tilsent nytt pass fra Managua. Flyet mitt til Buenos Aires tar av paa onsdag. Det kan jeg ikke ta uten pass, saa maa prove aa faa avbestillt det. Ahhhh, det hele er litt haaplost akuratt naa!

Heldigvis har jeg Kaspar. Veit ikke hva jeg skulle gjort uten en kompis naa. Ellers er det utrolig kjipt med kameraet. Med backuppen var vi ikke kommet lenger enn fram til jul. Dermed har vi naa mista bilder for 2 maaneder. Penger og pass kan ordnes, men bildene er uvurderlige! utrolig kjipt for oss begge.

The dance of wind

2009-02-24T06:58:00.000-08:00

I am flying.
I am flying!
It happened so fast.
Yes, suddenly I felt
myself floating.

I felt the wind
catch me.
That wind
threw me out
in a wonderful dance.
Neither salsa, nor tango.
No, Tonight I danced
the dance of life!

I danced with a butterfly
there up in the sky.
We knew our dance
couldn't last.
But as long as the wind blew
our dance could continue.
Among stars and moons.
Among raindrops and sunlight.
In mild breaths.
In heavy throws.
Our bodies danced

And so we came
to that place.
Where the wind blows
til north and south
from the same mouth.
It's hard to part
in the dancing heat.

But what a dance!
To be able to fly!
Still just for a week;
that's luckiness.
And who knows
were the wind blows?
maybe we get to dance
again?

Tidsmaskinen, froskehoppet og den zoologiske hagen

2009-01-31T18:23:00.000-08:00

Noen ganger er jeg i en tidsmaskin. Jeg sitter aa ser ut gjennom frontvinduet mens jeg trykker paa noen knapper i den riktige rekkefolgen. Jeg logger meg inn paa systemet og gjor de videre manovrene derfra. Plutselig bruser det rundt meg og tidsmaskinen rister voldsomt foer den fyker opp i lufta.

Mens tidsmaskinen er i lufta virker ikke tiden. Som naar en hopper fra ti-metern og plutselig faar tid til og tenke over saker og ting. Dromme seg bort for et oyeblikk. En skulle ikke tro det. I fritt fall fra ti meter.

Men saa kommer realiteten for dagen og magen kniper seg lett i det akselererende fallet.

Plutselig treffer jeg vannflaten med en plask og da er jeg ut av systemet. Hvor er jeg? Hvilken verden er dette? Det bobler rundt meg. Jeg klarer ikke se ordentlig. Verdenen jeg kommer fra er borte. Det som er kjent viskes sakte ut. Jeg foler meg litt oer og svimmel. Jeg sparker fra for aa komme meg til toppen og trekke frisk luft! Det gaar sakte. Jeg maa sparker enda en gang. Hardere. Jeg er blitt er frosk! Jeg sparker som en frosk! Naa er plutselig hodet mitt gronnt og musklene rare og slappe. Jeg sparker fra en siste gang og jeg gjor et froskehopp ut av morket og lander skjeft i det brusende vannet omkring meg.

Jeg stirrer stivt ut av frontruta. Bare sitter der en stund. Frontruta er svart naa. Jeg blunker lett med oynene og snur meg mot en av de gule veggene i tidsmaskinen. Rundt meg er det blitt en hel dyrehage! Men dyrene er ikke fanget bak jernstenger som i andre zoologiske hager. De er fanget der de sitter. Paa hvite og rode plaststoler. Paa rekke og rad. Jeg zoomer inn fra oversiktsbilde og fokuserer paa skapningene rundt meg. Ved siden av meg sitter en rosa bjorn fanget i tidsmaskinens trance. Jeg kvepper til, da jeg tenker paa froskehoppet, og toerr nesten ikke kjenne paa min egen hud. Er jeg fortsatt en frosk? Jeg titter redd ned paa fottene, men puster lettet ut da alt ser ut til aa vaere som det pleier: Den hoyre foten litt storre enn den andre. Tydelig sandalskille og lett uklipte negler. Musklene kjennes ogsaa fine ut. Og i gjenskinnet fra de svette veggene ser det ut til at hodet har faat tilbake den vanlige formen. Jeg senker skuldrene og vender blikket mot utgangen. Den er langt borte.

Der ute hores rop og konversasjoner mellom pausene i hornmusikken. Jeg begynner aa gaa mot disse lydene. Paa veien snur en sliten elg seg mot meg og spor om jeg har fyr. Mikkel rev har fyr, og videre bortover sitter rodsprengte kalkuner og flagrende papergoyer. Alle stirrer stivt ut av de matte vinduene i tidsmaskinenen. Hva ser de? Hvor er de? Hva vil de? Plutselig hiver den rodsprengte kalkunen etter luften. Jeg ser den kjempe seg ut av tidsmaskinens trance og det slappe utrykket i oynene etter at vinduet lukkes mens det svartner utenfor. Jeg kjenner meg igjen og liker det ikke helt. Tidsmaskinens trance er baade befriende men plagsom paa samme tid. Aa reise i tid er ikke som jeg dromte om. Bedre aa nyte tiden her og naa, tenker jeg mens jeg gaar ut til hornmusikk og gronnsaksboder.

Livsgnist!

2009-01-18T19:50:00.001-08:00

Jeg vil kjenne at jeg lever! Jeg vil faa gjorme paa skjorta og hull paa knaerne! Jeg vil nyte de utslitte musklene etter en lang fjelltur!

Jeg vil leke og le! Jeg vil staa paa henda og kjenne fotbladene bli varme i den deilige sola! Skue utover og oppservere jorda opp-ned!

Jeg vil lukte meg fram til de gode opplevelsene! Jeg vil sitte I en jeep cabriolet og kjenne haaret flagre av gaarde i vinden! Jeg vil ut I det ukjente og la sansene vaere kompass!

Jeg vil tegne og male! Bruke kunsten i meg og fargelegge det hvite! Jeg vil se fargene bli til figurer og figurer til meninger, tanker og folelser! Jeg vil se fargene leve!

Jeg vil brenne av sinne over urettferdigheten I verden! Jeg vil graate naar et nytt barn blir drept I Gaza! Jeg vil ikke la avstand vaare en hindring for medlidenhet og forstaaelse!

Jeg vil lese og studere og faa kunskap til aa mene! Jeg vil fordype meg I boker og skrive mine egne!

Jeg vil fly! Stupe inn i de myke skyene og sovne der oppe I det hvite naar jeg til slutt er sliten og fornoyd! Neste dag vil jeg fly videre ut I verdensrommet og sjonglere med planetene! Kaste den lille blaa I bane gjennom lufta og kjenne den trygg og god naar den lander etter et luftig svev! Jeg vil sporre tilskuerne om de tror det finnes liv paa den ballen! Da vil de riste paa hodet! Saa ber jeg de se bedre etter og de ville tro jeg kunne trylle!

Om det aa krysse grenser

2009-01-13T06:04:00.000-08:00

Markus ble faktisk fodt under jorda. Det er usikkert naar han ble fodt, men det som er sikkert er at han ikke har sett dagslys paa alle disse aarene. For oss vil dette virke helt absurd, men for Markus var dette det vanlige livet. De morke gangene var som dagslys for Markus.

Markus fikk etterhvert venner der under jorden. Det viste seg aa vaare flere av hans slag og utrolig nok utviklet det seg et lite samfunn der nede. Selvfolgelig var det et svart primitivt samfunn. De morke gangene gav de ikke mye annet aa tenke paa enn mat og andre instinkter.

Men en dag kom en fremmed til dette samfunnet. Han fortalte merkelige historier om et land langt der oppe. Et land med et saa sterkt lys at en ble blendet i flere titalls minutter, foer dette landets rikdommer kom til syne. Naar oynene deretter vender seg til dette landets intense lys, springer tusen millioner gledesstraaler imot deg. Han fortale at i dette landet kalles det farger: gult, gronnt, lilla og rodt, er noen av disse fargene. Etterhvert ser en at fargene tar form av forskjellige figurer. Enorme figurer. En av figurene var lang og brun. Den hadde gronne flate plater hengende ut fra seg. Disse platene var svaert tynne og blafret forsikitig i noe usynelig kaldt. Det var mye av dette usynelige og det lagde monstre i noe stort blaat noe og kunne samtidig kile deg bak oret. Dette syntes Markus og vennene hans hortes svaert rart ut og ble enige om at den fremmede var gal. Derfor ble den gale sendt ut i en av de aller morkeste gangene og ingen fikk lov aa besoke han. Men innerst inne likte Markus historiene til denne fremmede.

Gjennom flere maaneder besokte Maruks derfor den fremmede i sjul. Han fikk hore flere historier om dette merkelige usynlige som lekte der oppe, og om flere av gledestraalene som farget det morke. Etterhvert ble Markus saa nyskjerrig paa hva dette var at han bestemte seg for aa dra av garde. Han ville finne landet langt der oppe!

Markus kravlet oppover de morke gangene i flere uker. Likevel ble det ikke lysere. Det var som om morket klamret seg fast til veggene. Men den fremmede hadde sagt han bare motte fortsette, oppover og oppover, og ikke miste motet. "Til slutt vil morket bli lysere" hadde den fremmede sagt. "Og da er du der snart".

Den dagen kom, og da Markus tittet opp av det brune hullet i bakken ble han helt blendet akkuratt som den fremmede hadde sagt. Han knep igjen oynene for det gjorde fryktelig vondt. Han fant ut at han maate aapne de forsiktig, litt etter litt, for ikke aa faa den samme smerten paa nytt. Til slutt kunne han aapne de helt og da kastet gledesstraalene seg mot ham og farget oynene hans i all verdens farger. Det foltes helt vidunderlig og Markus kunne ikke begripe det han saa. Men plutselig kom en mork stor skikkelse og skygget for alt.

"Yes, kompis da var vi i Nicaragua", sa den morke skikkelsen og merket ikke at det var en mark han satte foten paa da han traakket over grensen.

Den nye sveisen!

2009-01-04T16:25:00.000-08:00

Saa var det tid for frisortime! Med hver vaar velkomponerte og noye gjennomtenkte plan for ny haarfrisyre skulle saksen faa leke seg i haartjafsene vaare.

Og klipp ble det!

For Kaspar sin del; Den velkjente gressklippersveisen, der offeret bor sitte parat for aa stoppe gjerningspersonen for skalpellering er et faktum.

For min del; Den utbredte palmesveisen der frisoren tilfeldigvis er en dverg og derfor ikke rekker helt opp til haaret og maa ta til takke med aa klippe de tjafsene hun rekker. En rund ring rundt det som deretter blir igjen paa toppen er ofte resultatet. Som plaster paa saaret pynter dvergefrisorene ofte med et baand eller en spenne som lunken trostepremie.

For denne empatilose overhalingen maate vi ut med sure 12 qetzales hver, noe som tilsvarer hele 10 norske kroner! Med falske uttrykk smilte vi likevel for kamera, men vendte senere slukoret hjemover med ny sveis saa hatten passa.

Supermarioworld

2009-01-03T14:03:00.000-08:00

Vel, flere som kjenner igjen det spillet? Et av verdens beste tv-spill etter min mening! Og som jeg er; fodt og oppvokst med en nintendo i huset, er det noe fortryllende med aa sitte forann en tv med en Supernintendo-kontroll i haanda og styre den smaatjukke, rode, bartemannen gjennom verdener etter verdener med den karakteristiske "mario-musikken" i bakgrunnen. Men hvordan fikk jeg dette glansbildeaktige fortidsreisen inn i tankene paa den andre siden av jorda?

Jo, naar du moter paa forskjellige figurer fra supermarioworld paa hvert gatehjorne gjor det saken lett. Moren til supermario maa ha hatt en hemmlig elsker fra Guatemala! Supermario maa altsaa vaare mer enn bare italiensk. Kroppsformen, den voldsomme gestikuleringen, den svette luggen, hoyden, det smaahissige temperamentet, barten, den karakteristiske humoren, den boblende energien. Alt stemmer overens med mitt bilde av hvordan supermario ville tatt seg ut i virkeligheten. Eller hvordan de fleste Gutemalske menn èr hvis du beskriver dem med spiss blyant. Og ikke nok med at Supermario kjorer lastebil, spiller fotball paa lokka, eller smorer sement i okende lag her i Guatemala. Hans kompis Luigi er ogsaa til stede. Og det til og med paa spanskskolen vaar. Og naar spansklaerern vaar heter Mario, sitter spikern. Guatemala=Supermarioworld.

Julekveldsvisa

2008-12-24T10:19:00.000-08:00

Melodi: Alf Prøysen, julekveldsvisa

1. Nå har me kakkerlakk paa golvet og vulkaner like ved,
og vi har vaert paa sandstrand, under skyggen av et tre’.
Nå sett vi øss og hvile og puste på ei stund,
for vi har vaert aa jogga, og blitt jaget av en hund.

2. Vi legger oss i graset og slapper av og ler.
Det er saa mye morsomt vi opplever og ser
Det merkligste av alle, hu er saa rar og stor
er julekveld i landet her, langt borte i fra nord.

3. Hos familien i sentrum, der bor vi akratt naa.
Og naa ska je fortelle og du ska hore paa.
Familien er super og det er ogsaa du!
Jeg onsker deg en goood jul, en krybbe og en ku!

Lonley Planet (turisttracken #2)

2008-12-22T17:11:00.000-08:00

Lonley Planet - I ordet ligger det en fristende tanke om en uoppdaget planet bare for deg. Boken med samme tittel er til for aa guide deg rundt i denne uoppdagede planeten. Med sine unike tips og grundig research vil du umulig stote paa andre oppdagelsesreisende paa din reise inn i det ukjente. Du er rett og slett saa heldig at du har funnet en bok med reisetips til akkurat det landet du skal til! En bok for deg, og bare deg. Det samme tenker jeg 17. November, 2008, og tar Lonley Planet - Latin America fortisktig ut av Nordli bokhylle, mens jeg ser meg glupskt over skuldren for aa se at ingen andre har oppdaget denne gjemte skatten. Hehe, ruller latteren, klukkende inni meg. Folelsen av aa ha funnet en fordel faa andre har tenkt paa er alltid pervers tilfredsstillende. Jeg gnir meg i hendene og legger Lonley planet - Latin Amreica overst i sekken. Naa skal regnskogen utforskes og ukjente stier traakkes. Naa skal indianernes skulte kunster bevises en gang for alle. Naa skal mayaenes forhistoriske gravplasser igjen se dagslys og den latin-amerikanske kultur studers og beskrives paa under 5 maaneder. Naa har jeg smort matpakka mi sjol og det eneste som mangler er aa fearra til Mexico!

Turisttracken

2008-12-14T17:32:00.001-08:00

J: "Heeeey! Soo nice to meet you agian!!! wow, this must be the third og fourth time? "
J: "Kaspar, jeg orker ikke tryne paa han der i to dager til!"
K: "Ja, enig, vi drar videre i morgen!"
En vi allerede har mott alt for mange ganger: "Yes, this is sooo cooool, what are you doing here?..."

Ja, det er noen ganger frustrerende aa mote de samme folka om igjen og om igjen. Noen byer er som naaloyer der alle turistene blir presset igjennom for aa komme videre. Slike gjennomfartsbyer er det mange av, og ofte tar turistene de samme loypene gjennom landet. Dette har fort til at vi ofte presterer det umulige: AA mote samme mennesket to ganger! Eller fler! Dette vikrer helt umulig med tanke paa at det i Mexico bor 105 millioner og Guatemala 15 millioner. Hva er da sannsynligheten for aa mote samme mennesket to ganger??? I Hvert sitt land. Ja, den maa vaare hoy, men det skal sannelig sies at dette er enklere for Backpackere enn andre!

Oyeblikket

2008-12-05T15:07:00.000-08:00

"Mazunte, Amigos" sier Juan og slipper oss av. Vi er kommet til en landsby ved kysten av Mexico. Det hores paa det evige bolgebruset som lever i luften. Her er folkene morkere i huden og levekaarene enklere. Vi fikk anbefalt Mazunte av noen venner i Mexico city. Dette var stedet for aa slappe av. Vi skulle finne et hostel som het Tierra Verde. Det skulle visst vaere et nydelig sted.

Etter et kvarters gange paa rodbrun vei kom vi lenger og lenger inn i skogen. Firfirslene pilte over veien og gresshoppesuset okte mens morket senket seg over skogen. Helt innerst, der veien sa stopp, fant vi stedet vi lette etter. Vi satt fra oss sekkene og not den fantastiske utsikten.

Tierra Verde skulle vise seg aa bli et lite paradis. Klistret opp i aaskammen laa det idyllisk til mot den tomme stranda nedenfor. Skjonnhet faar en til aa tenke. Slik ble Tierra Verde stedet for de store tankene.

Paa Tierra Verde bodde vi sammen med Erwin, Jane og John (som drev stedet). Dette var spennede samtalepartnere. Erwin og Jane var det man kunne kalle hippier. Men for dem er "hippie" blitt en for "comers" betegnelse, saa derfor kaller jeg de Erwin og Jane. Erwin dro fra Osterike, fast jobb, familie og venner for seks aar siden. Han har fortsatt kontakt med det samfunnet han levde i, men vil ikke lenger sammenligne seg med det. Han er blitt et fritt menneske. Han mener at mennesket maa frigjore seg fra samfunnet slik det er i dag, foor aa oppnaa det sanne livet. Erwin mener menneskene i dagens samfunn er fanget i et system. Jobb, prestasjon, materealisme, ting og tang. Han mener dette tar fokuset vekk fra selve oyebkikket. Alle tingene vi eier faar oss til aa bekymre oss naar noe blir odelagt. Vi sturer over at bilen maa repareres naar vi egentlig kunne gledet oss over alle de vakre tingene rundt oss. "Jo flere ting, jo flere bekymringer", forteller han engasjert. En maa ta vare paa oyeblikket. Her og naa. Det er det eneste vi har! Ting en onsker en skulle hatt i framtiden flytter fokuset fra det dyrebare oyeblikket til en framtid man ikke er sikker paa vil komme. En framtid man kjemper for, men som legger slor over oyeblikket.

Slik fortsetter samtalene og tankene mens solstraalene sakte titter fram under straataket. Naturens skjonnhet faar en til a tenke. Naturens skjonnhet hjelper en aa leve i oyeblikket. Jeg liker det, og bestemmer meg for aa ove meg paa aa leve mer i oyeblikket.

I stillhet er det stor kraft

2008-12-05T15:04:00.000-08:00

Blaat, stille. Slik vugger det over mangfoldige mil. Opp og ned, i evige, runde bevegelser. Men et liv uten motsand gjor stillheten til et enkelt synsbedrag. Naar stillheten mooter motstand slaar det til med majestetisk kraft. Forvandler sine uskyldige donninger til hamrende hjertesalg. Lofter pulsen mot himmelen og dunder ned i den rolige sandstranden med hvitt skummende fraade. Slik hamrer pulsen hvert femte sekund. Levende, overveldende. Og kostaterende: I stillhet er det stor kraft.

Delt

2008-11-26T12:04:00.000-08:00

Fra A til B

I hengekoya er det en person. Oynene ser opp paa himmelen. Himmelens farge er brun.
Paa veien kjorer en person. en til. Og en til. Og en til. 20 millioner kjorer paa veien.
Veiene har mange felt. ofte fire. Midt i byen.

Paa metroen sitter en person. En til. Og en til. Og en til. 20 millioner sitter paa metroen.
Metroen har mange stasjoner. Sikkert hundre. Og mange linjer. Brun, Rosa, Lilla. For aa nevne noen.
2 Peso betaer en person for aa ta metroen. Det er en krone. Muy Bueno!

Ny tid

2008-11-26T11:54:00.000-08:00

Tiden har gaat og lite har skjedd paa Johannes Tidene. Men naa har jeg faat inspirasjon til aa skrive igjen. Kanskje dette mer en en reiseblogg enn en tidsbeskrivelse. Likevel vil jeg ikke skrive en reiseblogg. Jeg vil skrive om tanker og meninger. Tanker og meninger gjennom nye erfaringer. Derfor blir det kanskje mest riktig aa kalle dette en blogg for tanker og meninger i ukjente omgivelser. Frá ukjente omgivelser. For dette er ikke bare min blogg. Men deres blogg. Saa fol deg fri til aa dele dine tanker og meninger. Velkommen til Johannes Tidene - Latin-Amerika!

Nyheter fra valget i Kenya

2007-12-31T03:57:00.000-08:00

De siste urolighetene (31.12.07). Video:

http://news.bbc.co.uk/player/nol/newsid_7160000/newsid_7165100/7165150.stm?bw=bb&mp=wm&asb=1&news=1&ms3=54&ms_javascript=true&bbcws=2

BBCs hovedside om valget i Kenya:

http://search.bbc.co.uk/cgi-bin/search/results.pl?tab=all&go=homepage&q=election+in+kenya&scope=all

Valget i Kenya

2007-12-31T02:49:00.000-08:00

Det som skjer i Kenya er trist. Jeg har fått meldinger og mailer fra venner i Kenya om uroligheter og opptøyer. Her er en av dem (sendt den 30/12/07):

"Kibaki just won the presidency. It is quite messy as hooligans are all over robbing and killing. Just praying for peace in pur country."

Det er ganske sterkt å få vite sånt av folk en kjenner. Jeg bare håper det ikke skjer noe med dem, og at det raskt blir fred!

Urolighetene i Kenya skyldes et opphetet presidentvalg der skittent politisk spill har vært en utløsende faktor til urolighetene.

"Africas most stabil states is in chaos!"

BBC News

Presidentvalget er utrolig stort i Kenya! Til og med små barn vet noe om hva som rører seg og har meninger. Ofte er dette de samme meningene som foreldrene. Stammene blir et problem når det kommer til valg. Mwai Kibaki tilhører kikuyuene som er Kenyas desidert største stamme. Ikke bare stemmer de på Kibaki, de blir også favorisert av myndighetene (som har vært Kibakis menn og kvinner i 5 år), og har dermed gode muligheter til å ekspandere. Kikuyuene lever hovedsakelig i nord og dermed går størsteparten av de offentlige middene til dette området.

Mwai Kibaki har vært president i 5 år. Han har fått fart på økonomien (men noe som bare tilfaller Kenyas rikeste) og gjort viktige endringer etter president Moi. Men Moi var jo en diktatorlignende president, så det skulle ikke være så vanskelig å bli populær etter han. Noe Kibaki ikke har klart er å ta knekken på den enorme korrupsjonen som florerer. Kenya har i bunn og grunn mye kapital, men mye faller bort i hendene på få. Det er blant annet en av de store rikdomskarrierene å bli politiker i Kenya. Raila Odinga, leder for ODM (Orange democratic movement), er mer revolusjonær enn Kibaki. Kenya trenger virkelig noen store endringer for å komme på riktig vei. Odinga er kommer fra fattigere kår, men har kjempet seg til en plass innenfor den politiske arena. Han taler de fattiges sak i Kenya og populær blant de vanskeligstilte. Men i Kenya kan du si noe og gjøre noe annet. Kibaki snakket også de fattiges sak da han ble valgt til president for 5 år siden. Raila, med sin fortid, virker derimot mer troverdig, men man skal likevel være forsiktig med å dyrke en av partene.

I valgkampen har også Kibaki gjort feler taktiske grep. Noen av dem mer skitne enn andre. Det startet med at ODM, som er opposisjonskoalisjonen, ledet overlegent. Kibaki klarte å splitte denne koalisjonen så de dermed ikke klarte å stå like sterkt lenger. Dermed ble stemmene til ODM delt på to og mye større sjanse for Kibakis NARC åvinne.
I tilleg flyttet Kibaki valget fra 19. Desember til 27. Desember. I Kenya skaper dette store problemer. mange i Kenya bor i Byene og pleier å dra hjem til familie på landet til jul. Problemet er at du bare har lov til å stemme der du er bosatt. det ble dermed ett valg om å dra hjem til familie i jula, eller bli værende der du bor og jobber, så du får stemt. For Kibaki vil dette være en stor fordel! Kibakis velgere er ofte rikere og trenger ikke dra inn til byen for å jobbe. De kan feire jul der de bor.

Noe av det sykeste var da vi hørte om alle de døde som vil komme til å stemme ved valget i Kenya. De tar nemlig id kortene og valgkortene til de som dør og plusser dette på. en av kandidatene kan dermed vinne med en overvekt av "døde" stemmer. Det er forståelig at Raila Odingas ODM roper etter omvalg. Det er rapportert valgfusk og internasjonale valgoppservatører stiller seg kritiske til opptellingssystemet.

La oss alle håpe situasjonen bedrer seg!

En tankevekker

2007-12-30T07:22:00.000-08:00

Stell pent med jorda. Den er ikke gitt deg av dine foreldre. Den er lånt deg av dine barn. Kenyansk ordtak

Home for christmas

2007-12-26T03:16:00.000-08:00

Da har jeg allerde vært hjemme en uke. Det var koselig å møte familie og venner igjen! Her har jeg tid til å slappe av og fått tid til å reflektere over alt jeg har opplevd.

Jeg savnet den norske jula. Selv om desemberen sluntret av gårde i Kenya som i Norge, var det dårlig med julestemning. Man kunne høre "driving home for christmas" eller "rudolf er rød på nesa", høtellene og kjøpesentrene var pyntet i glitrende julelys, men uten snøen og minusgradene blir det aldri skikkelig jul.

Da jeg kom ut av flyet på gardermoen og så frostrøyken stå ut av munnen skjønte jeg at jeg var kommet til riktig sted.

God jul!

En vellykket innsamlingsaksjon

2007-12-02T23:13:00.000-08:00

Kjære bidragsyter

Klubb hallen i Kinyago har nå stått ferdig over to uker. Her kommer en rapport med informasjon om byggeprosessen og verdien av klubbhallen og verdien av arbeidet med den.

Jeg vil først gi en stor takk til alle som har støttet prosjektet. Les videre med tanke på at du har vært en viktig bidragsyter til dette, og uten din støtte ville ikke resultatet blitt det samme.

Datoen er lørdag 3. November. Det er noen uker siden jeg startet innsamlingsaksjonen og jeg er spent på hvor mye som er samlet inn. Da jeg sjekker er summen er på hele 2600 NOK (3. Nov), og vi har nå nok til å starte byggningsarbeidet!

Tidlig på fredagen drar vi til en av de lokale sjappene der vi kan få finne materialer og bestiller trestokker, blikkplater og forskjellig type spiker. Alt vi trenger til å bygge taket. Regninga blir på 32000 kenyanske shilling.

Lenger ute på Fredagen er materialene på plass og vi kan begynne arbeidet på taket. Til denne prosessen trengs det ingen innleid ekspertise. Francis, broren til Anthony er elektriker, men vet også en del om å bygge hus. Eller i hvert fall sånne hus som de bygger Pumwani. I Pumwani har de alle forskjellig kunnskap, som brukes der den trengs. Alle hjelper hverandre, eller jobber svart; som man ville sagt i Norge. Uansett, Francis bestemmer, i samråd med de andre, at det lureste her vil være å bygge "trekanttak". Og slik blir det.
Det er fascinerende å oppleve de primitive, men svært effektive måtene disse kenyanerne går fram på. Vi måler, planlegger, sager, hamrer og etter kort tid er den første takbjelken på plass.
På kvelden er vi ferdige med alle bjelkene, og går slitne, men fornøyde hver til vårt.

Lørdag er det på'n igjen. I dag er det å få takplatene på plass. Vi sitter fire stykker og dingler med beina på hver vår trestokk, mens vi hamrer fast plate etter plate i den stekende sola. Jeg merker etter hvert at den glemte solkremen får røde virkninger av den hissige ekvatorsola. Da jeg deler dette med de andre ler de, og bekrefter et rødlig fargeslør over hele meg. David, en av de tre kenyanerne på taket, synes det er veldig rart at vi blir røde i huden av sola, og de blir alle veldig overrasket når jeg forteller at i morgen kommer det til å gjøre vondt. Noe som ikke akkurat gjør rødfargen bedre er de nye blanke metallpaltenes ultimative reflektorevne. Jeg er som fanget i en solbrenthetsprosess med dobbel virkning.

___________________________________________________________________________

Så en litt annen side ved prosessen. Men noe jeg likevel valgte å ta med her: (teksten fortsetter fra der den sluttet ovenfor)

Jeg slår det fra meg og fortsetter arbeidet. I denne stunden er det så mange andre plusser. Selv om jeg ikke er den raskeste til å slå inn spikrene eller bevege meg på de tynne trestokkene er følelsen av å kunne gjøre en fysisk innsats sammen med disse menneskene fantastisk. Når en daglig beveger seg rundt i slummer får en voldsom trang til å hjelpe til. Man blir vant til de harde kårene, men ettersom kjennskapen til menneskene rundt deg vokser, vokser også ønsket om å kunne vise disse menneskene at en duger til noe. Ofte kan en fysisk, synlig innsats, som det å hamre inn en spiker, føles unaturlig godt. Mange her nede ser nemlig ikke på oss hvite som noen barmhjertige samaritaner fra vesten. Mange prøver bare å utnytte at vi har penger og opptrer derfor vennlige. Å få kontakter i vesten kan jo være deres livs sjanse, og de har jo heller ingen ting å tape. Om jeg ikke liker det kommer de jo aldri til å se meg igjen. Men for ikke så skjære alle over en kam(!): De fleste har ingen slike hensikter ovenfor oss, men tror heller ikke vi klarer å utrette noe særlig. Noe som er forståelig nok. Jeg merker selv at jeg har mye med bare å analysere og ta inn over meg alt jeg opplever her nede. Hva gir jeg tilbake? Jeg hjelper slow learners alene i et klasserom på St. Johns, så hvem ser den innsatsen? Jeg jobber med de små barna på skolen, men hvem av de på min alder ser det? Jeg er med som trener for Kinyago fotballag, men hvor mye hjelper da det? Og den største innsatsen jeg gjør/kommer til å gjøre er jo inforamsjonsarbeidet i Norge. Hvem av Kenyanerne ser det? Derfor er det utrolig deilig å vise at jeg også duger til noe ved å slå inn spiker etter spiker. Derfor er det utrolig deilig å bygge et monument på at jeg faktisk har gjort noe for menneskene her nede. Ikke bare for å hjelpen jeg gir i seg selv, men også for å bli verdsatt. Derfor er det utrolig deilig å kunne sitte på taket og bli solbrent og si at det kommer til å gjøre vondt, men likevel ikke gå hjem å smøre på solkrem, bare fortsette arbeidet sammen med de andre. Derfor er det deilig å ikke vise tegn til å tenke på seg selv, men bare bry seg om landsbyen Kinyago og den lille innsatsen en gjør. Derfor føles dette arbeidet ekstra verdifullt. Etter en fantastisk innsats fra de lokale landsbymedlemmene og en saftig solbrenthet fra min side, står til slutt klubb hallen altså ferdig.
__________________________________________________________________________

Dagen etter er spillerne med på å gjøre det humpete gresset, inni hallen, til et flatt jordgulv. Det kjøpes inn dør, gitter til vinduene og stoler av det som er igjen av pengene. Det har også kommet inn penger etter at hallen har vært bygd ferdig. Disse pengene går enten til å kjøpe stoler som koster 500 shilling stykket, eller utstyr som kjegler og fotballer, til klubben. Vi har til nå 11 stoler, men dette er bare en brøkdel av det som trengs for å fylle hallen. Men på denne måten har de et nytt framtidig prosjekt, og noe å strekke seg etter. Utvikling i slummen er altså et endeløst prosjekt, men det gjelder å glede seg over det man tilfører på veien.

Klubbhallen i Kinyago får allerede sin velsignelse den påfølgende mandagen ettersom regnet høljer ned og fotballaget har et av sine to ukentlige life skills møter. Nå har de plass nok til å sitte i en ring mens de prater, og slipper samtidig å bli våte.

Den endelige innsamlingssummen ble på hele: 3575 NOK! Dette vil si nærmere 42000 Kshs!
Kinyago fotballklubb og dens medlemmer takker med hele sitt hjerte alle som har støttet prosjektet. Jeg har fortalt om venner og familie i Norge som har støttet prosjektet, og de er veldig imponerte og takknemlige.

Her er ogsaa rapporten som Anthony har skrevet:

Club hall

Post Box 16254 – 00610 Nairobi, tell +254 (0720) 561855
Email: kysdz@yahoo.com

Program director
Mr. Anthony Maina Ombona – 0720 561855

Kinyago United is a football program with at least 100 children aged 8 – 16 years from poor backgrounds. Kinyago United uses sport programs to aid social development, educational development and as a means of social intervention for children and young youths at risk.

The Football program initiated a project to construct a club hall next to the playing field that will help the children in the program to have a venue for life skills sessions, drama practices, theatre trainings conducting remedial classes and above all meetings.
This was needed for the program since we used to meet under hot sun and sometimes under rainy circumstances. Access to the community hall bore no fruit since we had to pay an amount we couldn't afford.

The project was done by the youths in Kinyago United group and the children in the program.
The program was started in May 2007 and was finished in 5th November 2007.
The project was founded by different donors. Christina Pedersen of Ms. Kenya at St.Johns community centre through her we, the project started. In May 2007 the program raised 3000 kshs. On the 3 rd of October 2007 we got 24800 kshs to enable the project to proceed from Christina. The program decided to fundraise from community getting 10000kshs. Johannes also fundraised towards the project at least 30000kshs. The total expenditure for the project amounted to 67 800 kshs

The club hall is looking into giving accessible venue for the youth meetings/ forums like coffee bar. Also the club hall will be of use as the children have a meeting place for Monday meetings, Wednesday and Thursday theatre and drama, for parent's term meetings and evaluation, sports seminars and also conducting pastoral programs.

With much respect we as Kinyago United football program and Kinyago self help group thanks every effort put to completing the project. We shall make good use of the club hall and maintain it in the future. Great thanks to Christina Pedersen, Johannes Rasutol, St Johns community centre, the football program and the community and may good bless you all.

Yours faithfully
Program director
Anthony Maina Ombona

Jambo

2007-12-02T22:56:00.000-08:00

Vi har nå to uker igjen av oppholdet vårt i Kenya. For fire dager siden var vi hjemme ferien. En ukes opphold på Lamu. Denne autentiske fiskerlandsbyen (for øvrig på UNESCOs liste over steder som må bevares) ved kysten av Kenya er virkelig midt i blinken. Dette var det perfekte steder for å slappe av. På Lamu skjer det ikke mye. Livet går sin gang og du er virkelig i hjerte av ”hakuna matata” kulturen. Her er det ingen som kjører trenger raske båter. Derfor var seilbåtene, kalt dhow, et vanlig syn. Det ga et riktig helhetsinntrykk å se de gli av gårde med den usynlige vinden. Istedenfor biler bruker de esler. Slik ble også luften en ren opplevelse, bokstavlig talt.

En av dagene var vi på dhow trip. Dette var en fantastisk opplevelse som anbefales alle som skal til Kenya. Turen besto av en lengre seiltur. På veien hadde vi et lengre opphold på et sted kalt Manda Toto. Her var det utsøkt og snorkle, og ettersom jeg aldri hadde snorklet ved noen skikkelige korallrev før var dette utrolig fascinerende og morsomt. Her var hele oppdrag Nemo samlet, samt mange andre fisker i spralende farger og artige former og fasonger. Etter snorklingen spiste vi nyfisket, grillet fisk, en herlig salat og nystekt brød, med frukt til dessert. Det var en utmerket dag.

Neste helg skal vi på safari, så dermed har vi fått sett det viktigste av Kenya. Kysten, savannene med de ville dyrene, og storbylivet Nairobi og livet på landsbygda. Selv om Storbylivet i Nairobi har vært en desidert større dose enn alt det andre. Utenom Safarien blir altså de to neste ukene i Nairobi. Barna avsluttet skolen i slutten av november og har nå juleferie. Men her er feriene mer et problem, enn en tid til å slappe av og lade batteriene. De fleste barna har ikke mye å gjøre og kan derfor bli hengende rundt på gata, og dermed komme inn i det farlige gatelivet med alkohol og andre rusmidler, tyveri, og andre dårlige gjøremål. Senteret setter derfor i gang en masse aktiviteter for barna så de skal ha noe å gjøre. Fotball, som jeg har vært mye aktivt med på, er en av tingene. Den siste tiden vil derfor bli full av aktivtiter med barna ute i landsbyene, og samtidig en rar følelse av at tiden telles ned til avreise. Det er rart å begynne å forberede seg på hjemreise med avskjedsgaver og alt. Det blir trist aa dra fra Kenya, men gleder meg ogsaa veldig til aa komme hjem!

Et eksempel det finnes flere av

2007-11-18T08:38:00.000-08:00

I 1776 begynte Adam Smith å snakke om trylleformelen; frihandel, som vil kurere all hungersnød i verden. I internasjonal utviklingspolitikk har det siden da vært en debatt om denne handelstilnærmingen til problemet er riktig fremgangsmåte på å bekjempe fattigdom. Den påfølgende artikkelen forsvarer sterkt den ene fløyen, og er en innbitt eksempel på at handelsliberalisering fører til død og fordervelse for verdens fattigste. Dette eksempelet er fra Kenya.

Helt siden etter kolonitiden har land i Europa hatt en handelsavtale (Cotton Agreement) med Kenya og flere andre afrikanske land. Denne avtalen gir disse landene ”handelsfordeler” inn på det Europeiske markedet (senere EF markedet, dagens EU). De trenger blant annet ikke betale så høye tollavgifter. Innad i EU har man ikke trengt å betale toll i det hele tatt, noe som, for EU-landene seg imellom, har vært en stor suksess, og har ført til økt velstand og økonomisk framgang i Europa opp gjennom historien.

Verdens handelsorganisasjon har lover som ikke tillater u-land å få like fulle rettigheter på EU-markedet som medlemslandene. Dette reglementet utgår den 31. desember i år, og ingen vestlige land har naturlig nok villet trekke det fram, noe som ville ført til mer uønsket oppmerksomhet om denne saken i verdens media, enn det saken har i dag. Siden dette reglementet utgår prøver EU derfor å forhandle fram en ny, utvidet avtale: Economic Partnership Argreements (EPAs). Denne avtalen går enda lenger enn den forrige: De respektive landene i Afrika vil få tilgang til EU-markedet på lik linje som andre EU-land og omvendt. Den åpner altså for et fritt marked. Skjer dette vil det være en katastrofe for Kenya. Men hvorfor? Det har jo fungert så bra for EU-landene…

For det første vil ikke kenyanske bønder og andre produsenter overleve på grunn billigere varer fra EU som dumpes på det Kenyanske markedet. EUs høye jordbrukssubsidier fører som kjent til overproduksjon og deretter dumping på verdensmarkedet noe som senker prisene drastisk. En krise for kenyanske bønder som per år 2007 ikke får mer enn èn norsk krone for kiloen (En kilo vil si 4000 kaffebønner. Bønner som ikke akkurat renner ned i kilosekkene av seg selv). Kenya har ikke råd til å subsidiere varene sine, og må derfor ta til takke med å konkurrere mot billige subsidierte varer fra EU. Med en Kenyansk skadeskutt infrastruktur vil denne konkurransen mot effektive storkonsernene fra EU være selvmord. Med en befolkning der over 80% livnærer seg av jordbruk vil dette være en komplett katastrofe! Og en slik katastrofe vil ikke bare gjøre så Kenyas bønder og produsenter mister levebrødet sitt. Det vil gi ringvirkninger inn i alle kriker og kroker av landet, og slik vil Kenyas fattige fortsette sin synkende tilværelse i sumpen de lever i. Så hvorfor i alle dager forhandler Kenya om en slik avtale?!

Dette skyldes makteliten i Kenya. Er du politiker i Kenya, er du en av landets rikeste. Politikerne styrer ikke bare landet politisk, de eier det økonomisk. Det er de som eier de store plantasjene (Og for å prøve å forklare størrelsen på disse plantasjene: Du kan, på motorvei fra Nairobi til Momabassa, kjøre forbi en og samme plantasje i 40 minutter! Hele plantasjen er omkranset av mur med sikkerhetsvakter. Og hovedbygningene som på gårdsbruk pleier å ligge midt i firkanten, klarer du ikke engang å skimte i horisonten.). Det er de som eier de store industrikonsernene og ellers alle de store selskapene. Disse selskapene og plantasjene er de eneste som vil klare å konkurrere med EUs storkonserner og velutvalgte eksportartikler. Disse kenyanske selskapene vil dermed øke sin omsetning og tjene mer, til fordel for eieren, en kenyansk politiker. Og i Kenya, som i alle andre land, er det politikerne som signerer internasjonale, politiske avtaler. Kenyas fattige har ikke noe de skulle ha sagt om EPAs. Dette er en av mange eksempler på at vi i nord gir korrupte, maktsterke politikere i sør muligheten til å spolere sitt lands framtid på bekostning av egen vinning, for oss og for dem.

Men du kan gjøre en innsats og være èn av mange til å kjempe mot denne handelsavtalen: Gå inn og skriv under på kampanjen ved å opprette en bruker på: http://www.stopthinkresist.org
I tilegg finnes det mange organisasjoner i Norge som kjemper mot dagens handelssystem som favoriserer de rike landene på bekostning av de fattigere. Èn mulighet er å melde seg inn i Changemaker.

Kontaktinformasjon

2007-10-31T06:21:00.000-07:00

Etter en liten justering i innstillingene er nå mulighet for folk som ikke er brukere av blogspot å legge ut kommentarer denne bloggen:D

Det har vært problemer for mange å sende meldinger til mitt Kenyanske nummer (+254 710576936). Dette skyldes at Safaricom er lunefull ovenfor det norske netcom nettet. Et alternativ er å sende til mitt norske simkort (+47 98409617). Beklager hvis noen ikke har fått svar på meldinger, men da er nok dette grunnen.

Second hand land

2007-10-29T23:34:00.000-07:00

Så mange mennesker har jeg aldri sett før! Jeg og min venn lokale venn, Walter, må bruke hele spekteret av bevegelige ledd for å snirkle oss gjennom den enorme folkemassen. Vi befinner oss, ikke langt fra St. Johns, midt i hovedgaten til Øst-Afrikas største marked.

Langs den snirklede veien er det fullt av boder. Skjorter, T-skjorter og fotballdrakter henger på rekke og rad over de støvgrå bodene. Mens shortser og bukser er stuet sammen i store hauger på de slitte trebordene eller på bakken, for de som ikke har råd til en bod. Capser henger i ranker nedover tynne trestokker, som bananer på en stingel. På bakken foran og mellom bodene er det sko i store hauger. Pensko, fotballsko, innesko, joggesko, sprintsko, tøfler, fjellsko, gummistøvler, slippers, sandaler ligger alt hulter til bulter. De litt penere er hengt opp etter lissene for å fylle uvanlige tomrom. Det slående er at alt er second hand! Ikke en eneste sko er ny! Ikke en eneste shorts, ikke en eneste sokk. Du kan få kjøpt alt. Og alt er second hand. Treningsdresser med for eksempel Mads Eriksen påskrevet under det prydende fotballmerket på brystet. Gamle puzzlespill produsert for Kredittkassen. De har alt. Og det er alltid like rart når du kjenner igjen noe fra Norge. Gamle moter blir som nye her nede.

Vi stopper ved en bod med masse fotballsko. Etter mye prøving finner vi til slutt et par i 42 i den store haugen. Min størrelse. De svarte Addidasskoene kjenner jeg har vært brukt av en med mye bredere ben enn meg. Og i motsetning til meg er knottene på disse fotballskoene nedslitt på innsiden (jeg har den vanen å gå på yttersiden av fotbladene). Det føles veldig uvant. Foten min glir sakte fram og tilbake, men det ordner seg vel hvis jeg strammer skikkelig til.

Jeg møter opp på trening klokka fem den kvelden. Omringet av et hav av second hand fotballdrakter knytter jeg på meg de ”nye” skoene. Rundt meg sperrer ungene opp øynene. Noen løper til, og begynne å ta og føle på de nedslitte skoene. De stirrer stjålent ned, får så å smile opp til meg. I de blanke, drømmeaktige øynene ser jeg at de synes disse skoene er noen av de fineste de har sett på lenge. Jeg jogger litt brydd av gårde, og i det samme begynner det første gnagsåret å blomstre frydefullt på høyre hel.

Om det å hjelpe en annen

2007-10-24T00:22:00.000-07:00

Tredøra er av tynne, slitte planker. Et lite dytt, får den til å skli sakte opp. Mørket møter oss. Vi stiger inn, meg og Elisabeth. Elisabeth jobber som frivillig arbeider i Hiv/aids programmet på St. Johns, og vi er nå på en av hennes daglige hjemmebesøk til en av Pumwanis mange hiv positive.

Mens øynene våre vender seg til mørket, slår den intense varmen mot oss. De små husene her ligger tett i tett, og med skitne blikktak og vegger, absorberer de den stekende sola og gjør innetemperaturen godt over middels for en stakkars nording. Mens mørket blir synlig rundt oss, kommer konturene av et lite hus til syne. Det er ikke større enn ¼ studenthybel! I sengen, to meter foran oss ligger Caroline. Hun reiser seg opp mens de tynne leppene kruser seg raskt i et smil, i det hun ser oss. Ansiktet er blekt. Caroline er 26 år og hiv positiv. Hun sjekket seg for to år siden, men har lenge vært meget syk. Hun setter seg til rette. Over den krumme ryggen brer hun et falmende pledd. Da Caroline fikk bekreftet at hun var hiv positiv, trosset hun frykten for å bli frosset ut av familie og vennekretser, og meldte seg som hiv-positiv på hiv/aids kontoret på St. Johns. Det reddet livet hennes. Hun får nå medisiner og er på bedringens vei. For å holde livsgløden og håpet oppe får Caroline besøk av Elisabeth èn gang daglig. Elisabeth har selv hiv, men går på medisiner og klarer seg bra i hverdagen.
Hjemmebesøkene er ikke bare livsviktig for de som får besøk, det gir Elisabeth en følelse av å bety noe. Det å gjøre en viktig innsats i den til tider håpløse hverdagen er en fantastisk følelse. Å være frivillig arbeider på for St. Johns er derfor en ettertraktet stilling. Her kommer du inn i et godt miljø, du får deg jobberfaring og noe å skrive på cven. I tillegg tar det mye av tiden din, og trekker deg dermed effektivt bort fra rus og kriminalitet, noe som er så alt for lett å falle tilbake på for en dagdriver i Pumwanis gater. Jeg tenker; det er lett for meg å skrive dette som grunner. Man vil kanskje ikke innrømme at disse menneskene har en overbevisende naturlig instinkt til å hjelpe andre uten å få penger for det. Jeg vet at i Norge må man jobbe hardt for å finne en frivillig samaritan. Vi har virkelig noe å lære av disse barmhjertige menneskene.

Carolines øyne lyser av glede. Ansiktet og kroppen er sliten av å kjempe mot sykdom og lysten til å dø, men en innbitt kamp, fra henne med hjelp fra flere, har fått henne bort fra dødsleiet. Hun friskmeldes innenfra. Men den skjøre blåklokken trenger fortsatt pleie, så den ikke bukker under.

Etter en halvtimes prat sier vi hade til Caroline. Hun smiler og tar oss begge i hånden. Et varmt, svakt håndtrykk. Men for ikke lenge siden var dette en umulig bevegelse, får jeg forklart. Det å hilse og takke igjen må føles som en befrielse. Utrolig hvor mye jeg tar som en selvfølge!

Jeg ser at Elisabeth lyser av stolthet da vi går ut av leiligheten. Det er fantastisk å se mennesker smile og trosse den daglige elendigheten. Slike eksempler er det flere av. Uten smilene og den barmhjertige omtanken ville Pumwani vært en håpløs hengemyr av sorg og bitterhet.

Støtt Kinyago United!

2007-10-14T02:45:00.000-07:00

Kjære leser

Jeg håper jeg har gitt deg en eller flere gode leseopplevelser. Jeg tar meg nå den frihet å sette i gang en mindre innsamlingsaksjon, og håper på din støtte. Under står det beskrevet hva pengene vil gå til. Innsamlingsaksjonen vil vare fram til 24 November, symbolsk 1 mnd før julaften. I tillegg til mitt eget bidrag håper jeg på god støtte fra rike Norge.

Støtt Kinyago United!

Kinyago United er et fotballag i Pumwani jeg er hjelpetrener for. På laget er det ca 40 spillere, og på treningene er det 100% oppmøte. Det tyder på at her er det god lagmoral og at treningene er gode. Det er noe jeg kan bekrefte. Anthony, hovedtreneren for dette laget, gjør en stor innsats.

Denne høsten startet Kinyago United et større prosjekt: de skal byggeren klubb hall. Ideen kom i 2006, da de fikk støtte til å kjøpe ett lite område ved siden av fotballbanen. Hallen vil brukes til: Trening i teater og drama (et fotballag driver altså ikke bare med fotball her i Kenya), vil være et samlingssted for barn og unge etter skole, et sted de får opplæring i life skills (generell oppdragelse pluss mye annet), et sted foreldrene kan møtes og et sted som kan brukes til utlån, og dermed gi en ekstra inntekt. Altså et sted for utvikling.

Arbeidet med hallen har kommet godt i gang med de midlene de har hatt, men utgiftene har blitt større enn antatt. Hallen (som i Norge ville vært en stor stue) står nå uten tak og det er mye som mangler.

Jeg har vært noe med på dette arbeidet og har sett deres utrolige innsats og måtte bare foreslå at jeg kunne starte en innsamlingsaksjon hjemme, da det gikk opp for meg hvor mye penger og svette de har lagt i dette arbeidet, med tanke på hvor lite de har fra før, men at de fortsatt manglet en del for å fullføre arbeidet.

Jeg håper derfor på din støtte. Hver donasjon er et viktig bidrag, og vil ikke bare være en glede for fotballaget, menn for hele landsbyen.

Og husk: En 50 lapp er mye penger her nede. Og her er det ingen fordyrende mellomledd du trenger å være redd for. Alle pengene vil bli brukt på kjøp av materialer og annet utstyr til klubben. Før jeg drar vil forhåpentligvis hallen stå ferdig!

Pengene betales til konto: 6236 12 67406. Legg til notat at pengene er til Kinyago United.

Mvh
Johannes

Den grå damen

2007-10-08T07:04:00.000-07:00

En flue flyr i lufta. Suser gjennom vinden i brå, raske bevegelser. Akselerer for så å bremse opp, spontant, men likevel i et visst mønster. Et blad kommer dalende. Fram, tilbake. Som en huske gynger det fallende mot den visse død. Det må være en forferdelig tilstand. Fluen svinger brått unna. Unngår den tynne, bleke stilken, men blir delvis dratt med i dragsuget og snurrer noen øyeblikk ukontrollert, for så å vinne tilbake kontrollen, og på nytt peile inn kursen. Den flyer etter lukt og varme. Hvordan den lukter er for meg ukjent. Men at det lukter kan jeg bekrefte. Hennes ugredde hår folder seg i tykke floker. Det stritter mot dagslyset og lever et ustrukturert liv. Jeg kan se at fargen er svart, men at den nå tildekkes av et grått støvlag. Det samme gjelder huden. Det grå, slørete støvlaget ligger fast over den mørke huden. Den grå damen sitter helt stille.

Fluen har nå nådd målet og menger seg med sine venner. De flyr fram og tilbake, opp og ned, bort og fram, rundt den grå damen, og i sirkler. For meg, uten noe mønster. For meg, helt hinsides. De flyer nærmere og så langt bort. Som om de ble stukket av en usynlig brodd, eller plutselig fikk dårlig samvittighet for den ertende oppførselen. Men så inntreffer den ekstreme kortidshukommelsen og de svirrer likegalde tilbake igjen, med et fjernt smil om munne og to, store, paralysert øyne. Jeg forstår virkelig ikke hva det er som morer dem! Fluer har virkelig fritidsproblemer!

Den grå damen sitter helt stille. Bryr seg ikke om de svirrende flyene som leker rundt henne i det uendelige. Den grå jakken henger tungt over den sammenkrøpne kroppen. Rundt henne ligger det flere poser. De er grå og ser ut som de lukter veldig. Gjennom små åpninger like ved knuten på toppen flyr det fluer inn og ut. Hva er det som er så spennende for dem der inne? Den grå damen sitter helt stille. Bryr seg ikke om lukten fra de grå posene. Kanskje hennes egen dunst nøytralisere andre luktnyanser? Det virker sånn. Hun rynker ikke på nesen. Ser bare sløvt ut i luften. Leter etter noe langt der borte. Mister det, blunker, men fortsetter deretter. Denne ganger finner hun det hun leter etter. Hun følger det dalende mot bakken. De grå pupillene gynger rolig fram og tilbake i øyegropen. Til slutt stopper de. Da er bladet dødt.

Sannhetens øyeblikk

2007-09-30T00:31:00.000-07:00

Gatene i Kianbio, en landsby i Pumwani, er fulle av dritt. Den intense lukten av søppel og åpen kloakk brenner seg fast i neseborene mine. Jeg må innimellom tvinge meg selv til ikke å spy når den grusomme stanken kommer i flyktige drag. Nå og da tråkker jeg ned i noe som gir etter. Jeg ser bestemt rett fram og lukker ut tanker om hva det kan være. Jeg er glad jeg ikke går barbeint på disse forferdelige veiene, noe over halvparten av beboerne i Kianbio gjør.

Da vi svinger til venstre rundt et hjørne ser vi en kone og to barn. Den minste kan ikke være mer enn noen måneder og ligger på ryggen på et rødt pledd. Ved siden av sitter storesøsteren stolt og smiler ned til den lille. Moren står like ved og vasker klær. Det er ikke mer enn to meters klaring mellom veggene på dette stedet, og den sildrende kloakkelven som snirkler seg mellom husveggene, gjør ikke plassen mye bedre. Vincent og Drunga (våre to følgesvenner denne dagen) viser tegn til at vi skal inn døra til høyre. Jeg banker på forsiktig. Døra åpnes og en kone kommer til syne i døråpningen. Hun smiler skjevt og ber oss komme inn. Jeg nikker vennlig og stiger inn i det mørklagte rommet. I rommet er det en kort dobbeltseng i enden, en treseters, enkel sofa til venstre, to små krakker, en kommode til høyre og en masse slitt utstyr her og der. En ikkefungerende klokke pryder veggen over senga. Sekundviseren prøver å komme seg videre, men blir tikkene hengende igjen på det samme stedet. Klokken er tolv. Hele tiden.

Da vi har satt oss ned, starter Pamela å fortelle. Hun kan ikke engelsk så Drunga oversetter. Pamela er 40 år og arbeidsløs. Hun er mor til fem barn. Den eldste på 22, den yngste løfter hun opp i fanget. En jente på ikke mer en 1 og et halvt. Hun holder varsomt rundt barnet mens hun forteller videre. Pamelas mann døde da hun var 24 år gammel. Helt siden dette har hun vært enke og har måttet forsørge barna alene. Med en enkel bod i en av Pumwanis gater har hun solgt klær og sko. Detter har gitt henne en inntekt på 15 kroner dagen, noe hun prøver å forsørge hele familien med. For to år siden ble hun og et av barna meget syke. Hun måtte derfor selge hele boden så hun kunne få penger til å betale medisiner og penger til sykehuset. Nå er de friske begge to, men bedriften er borte og samtidig er de månedlige utgiftene fortsatt der: mat, klær, utstyr og husleien. ”Beboerne i Pumwani må nemlig betale husleie til godseieren som eier landområde”, sier hun og rister oppgitt på hode. De slitne øynene minner om et hardt liv, mens de leter forhåpningsfullt ut i luften. Men søken er ikke lang. Hun kjenner virkeligheten og vet at skatter ikke dukker opp i løse luften. ”De griske godseierne tar penger fra Kenyas fattigste befolkning uten å gi noe tilbake”, fortsetter hun. Hun forteller at de verken får strøm, vann eller livsnødvendige vedlikehold på husene. Alt må de ordne selv. Hadde bare regjeringen satt foten ned og sagt at slik standard er uholdbar ville slummene vært borte på dagen.

Barnet i fanget har sovnet. De små armene ligger slapt over morens trygge fang. Hode ligger tungt inntil morens bryst, og med åpen munn sover den lille bylten rolig, uvitende, drømmeaktig.

”Hva er din drøm?”, spør jeg. Hun svarer at hun drømmer om å starte opp den gamle bedriften igjen. Kunne selge klær og sko. Ha mulighet til å leve og ha kontroll over egen økonomi. Men for dette trenger hun 500 kroner, noe som vil ta mange år å spare opp. Og overlever hun og familien i mellomtiden?
Spørsmålet blir hengende i den tunge luften. Vi får et blikk av våre følgesvenner og skjønner at vi må videre. Vi har flere å besøke. Det er uvirkelig å tenke på at dette er hverdagen til mange i Pumwani. At slike historier er det flere av.
Pamela reiser seg sakte. Bak henne tikker klokken ingensteder. Sannhetens øyeblikk.

Bak oss lukker den tynne døra seg. Men minnene er der fortsatt. Det var ikke en fiktiv film. Det var ikke en oppdikted reklame for å få folk til å gi mer penger til leger uten grenser. Det er virkelighet. I mot meg slår stanken fra Pumwanis åpne gatekloakk i mot meg. Som et klyp i armen etter noe man ikke tror er sant.

Matatu

2007-09-30T00:28:00.000-07:00

Det var andre dagen i Kenya. Vi skulle til sentrum av Nairobi for å bli litt kjent med byen. Skaffe oss et overblikk. Jeg smilet når jeg tenker tilbake på det:

Vi stoppet ved veikrysset. Vi hadde gått langs en mindre trafikkert landevei som nå munnet ut i en vill og ukontrollert hovedvei. En av de mange hovedpulsårene som forer inn til hjerte av Nairobi. Biler suste om hverandre. Først to i bredden, så tre. Ingen skillelinjer, ingen midtrabbater, ingen høflige nedbremsinger hvor du slipper en annen inn i stimen av bevegende biler. Som en fiskestim, med alltid skiftende formasjon, beveger bilene seg ulende, skrikende, røykfylte og hissige inn mot Nairobi sentrum. Ikke rart dette er trafikken som tar livet av flest mennesker i verden.

Mens vi venter slenger biler seg ut av stimen og stopper skrensende ved krysset der vi, og flere andre, står og venter. Folk hopper ut av de skrensende minibussene. Støvet virvler opp og leker flørtende med vinden for det med et sukk faller til jorda igjen.
En av de reisende blir stående igjen roper ut ord og utrykk for å prove å lokke folk med akkurat denne matatuen. Kenyas svar på en konduktør. Mens musikken dundrer svakt i bakgrunnen, velger folk ut sine matatuer, og en etter en forsvinner de fra holdeplassen. Musikk, farge, slagord, passasjerer, rykte, skilt; det er mye som må med i bildet for å rangere de forskjellige matatuene forteller Sammy og Tottie (to av våre kenyanske venner). Da en svart matatu med bilde av snoop dogg og masse penger som flyr i lufta, svinger inn på holdeplassen, får vi et vink av Sammy og Tottie, og hopper på. Da vi er inne alle sammen, slår konduktoren (som egentlig ser ut som alle andre, men som tar imot betaling og ordner alt utenom å kjøre) på siden av bilen og vi kjører av gårde. Halvveis ute av dora slår han av en prat med de i forsetet, for han svinger seg inn, lukker skyvedøra og slår seg ned på et sete like ved.

Fra bakerste rad har vi utsikt over hele matauen. Den har svarte vegger med graffiti av kjente rappere, slagord og symboler på rikdom; som dyre klokker gull, penger og lignende. Showoff-mentaliteten er høy. Jantelov finnes ikke. I samsvar med musikkvideoene som snurrer og går på flatskjermen helt forrann i bussen, fyller gangster hiphoppen bussen med tunge bassrytmer og hardt språk. Jeg setter meg tilbake i det svarte skinnsetet og foler meg på mange måter som tilbake i russetia. Vi suser inn mot sentrum på den humpete hovedveien. Fram, tilbake, mellom biler og busser. Slenger oss ut på siden av veien. Lar noen hoppe av, og noen hoppe på, i mindre hastighet, før vi presser oss tilbake i stimen av kjøretøyer. Husene begynner å skifte fra blikkskur til mursteinshus og videre til høyblokker og større bygninger i det vi forlater Pumwani og nærmer oss sentrum. Jeg føler den varme vinden blafre mot huden gjennom det halvåpne vinduet. Sola varmer deilig på overarmen. Jeg lukker øynene og smiler. Jeg er i Kenya.

Litt praktisk informasjon

2007-09-25T08:10:00.000-07:00

Jeg har faatt meg noe saa kult som safaricom, kenyansk simkort:D
Det kjedlige er at safaricom er ganske vrien ovenfor utenlandske nummere. Defor: hvis dere prover aa sende melding til meg, saa send til mitt vanlige nummer pluss retnignsnummert til kenya, +254. hvis dere faar svar fra et rart, lang nummer er det mitt kenyanske nummer (710576936).

Jeg kommer til aa skrive en del paa bloggen, men det blir mer utvalgte ting og hendelser. Hvis du vil vite mer om hvor jeg drar, hva jeg gjor, reisebeskrivelser osv, saa kan du godt skrive deg paa mailista mi. bare aa sende meg mailen din paa en eller annen maate.

Kenya ligger en time foran Norge.

2 dager igjen, hva føler du nå??

2007-09-18T07:55:00.000-07:00

Tanken kom i hodet mitt da jeg satt å slappet av etter en av våre mange dager hos Kirkens Nødhjelp kontor i oslo.

Vel, akuratt nå føler jeg: Jeg er sliten. Blir alltid det etter en bytur, masse å tenke gjennom og masse intrykk. Jeg er spent på å dra. Men ikke for mye heller. Passe spent. Jeg gruer meg ganske mye. Begynner å sige inn hva jeg faktisk kommer til å møte i Kenya. Barn i nød. Noen uthungrede, noen med store sykdomsmager, noen skadede, noen hjelpeløse, noen uten mor eller far, noen kriminelle, noen uten håp, noen rusmisbrukende, så mange jeg gjerne vil hjelpe. Så mange jeg ikke får mulighet til å hjelpe. Jeg får høre at man må glede seg over de man får hjulpet. Sånn vil jeg prøve å tenke.
I dag fikk vi vite at vi skal bo midt i Pumwani slum under hele oppholdet. Vi skal bo på St. Johns Community Centre. Senteret driver arbeid for barn og unge i slummen. Dette blir altså basen vår, og herfra kommer vi til å ha mange dags og ukesreiser ut på programmer, besøker og lignende. Vi har ikke fått program for uteoppholdet. Programmet skal vi sette oss ned å lage når vi komme fram sammen med vår koordinator. Vi har vært ganske oppgitt fordi vi ikke har fått program en god stund før vi skal reise. Det positive nå er at vi kan delta mer i utformingen av vårt eget program.
Jeg begynner å tenke på at det bare er to dager igjen til vi reiser nedover. Så føles så uvirklig. Så fjærnt. Jeg tenker på følelsen av at varm vind mot mine kinn på flyplassen iNairobi. Da begynner det nok å demre.

Klar for Granittrock!

2007-09-06T12:21:00.000-07:00

Gleder meg veldig til i morgen. Da skal jeg, Thomas og kanskje flere cfcere først til Casa del Kaspar og co på beste østkanten. Et fantstisk "student"hus med tre etasjer, hage og fantastiske stor plass til fire heldige gutter. Koser oss en stund der før vi drar inn på Granittrock. Der blir det fullt trøkk
med band som Turboneger, Minor Majoroty og Big Bang! www.granittrock.no

Global Forståelse 1

2007-09-06T12:04:00.000-07:00

Da var tredje forelesningsdagen av Global Forståelse 1 ferdig (Global Forståelse 1 er et halvårsstudium på Høgskolen i Oslo og noe som inngår i cfc året). Det var to veldig interessante
foredrag. Det ene om Klimaendringene av leder for Norges Naturvernsforbund, Lars
Haltebrekken. Det andre om respekt og toleranse av tidligere leder for Human Etisk forbund, lars Gulen.
Det var den beste dagen på Høgskolen så langt. Etter forelesningene som var feridig i ca halv fire
tia, spiste vi i Globalklassen en bedre middag på Mother India: En veldig sjarmerende indisk
resturant med god, men desverre ganske dyr, mat.

Oppdatering fra cfc-kurset

2007-08-28T07:09:00.000-07:00

Vi befinner oss nå på tyrifjorden hotell med Fredskorpset. FK-Norway, som de også kaller seg, er en statlig organisasjon som blandt annet støtter vårt program. Her på Tyrifjorden er det en
haug med foredrag, god mat, hotellstandar (noe vi vil savne på uteoppholdet), og en masse andre
folk som skal ut og reise for forskjellige organisasjoner.

Litt mer om hva som har skjedd til nå:
De første dagene var vi på skogtur med hele gjengen (10 fra KN og 6 fra KM). Vi ble delt inn i to lag
og sendt ut i skogen. Det var fint å bli kjent i en mindre gruppe, og gjennom teamoppgaver, i
tilegg til en god porsjon konkurranseinstinkt fikk vi et strålende samhold, og ble godt kjent.
De to første dagene var det knallvær, og med god stemning i laget var det mer en bare fryd og
gammen. Men å sove ute flere enn en natt tar på uansett. Og da det så smått begynte å regne den andre dagen, du blir våt, og når du våkner den tredje dagen er soveposen våt, og du tenker med gru på den tredje natta, synker motivasjonen noen hakk. Men selv med et kanovelt midt på en av nordmarkas mange innsjøer, der både jeg, Frikk og Thomas, i tilegg til våre sekker og annet pikkpakk, ble kliss vått, var fremtidsutsiktene lave for resten av turen.
Men utrolig nok ble håpene våre om en mer tørr avsluttning hørt: Etter en hard dag, men dobbelt så tung sekk (pga alt vannet) og øs pøs regn, endte vi til slutt opp på nordmarkskkapellet! Det kunne ikke føles bedre. Vi var helt på bånn, og da vi satt oss godt til rette med en kopp kakao føltes det fantstisk. Og å samle blått og rødt lag til ett var ikke noe særlig problem (noe vi kanskje hadde tenkt det kunne bli). "Samling i bånn" var en læring om hvor gode venner man kan bli i medgang, etter mye motgang.
Da vi dro hjem til Rønningen den fjerde dagen var stemningen på topp. På Rønninen følkehøgskole ble vi til søndag før vi dro hit til Tyrifjorden hotell.

Under dette oppholdet på Rønningen slappet vi av i det fantstiske sommerværet
(bedre sent en aldri). Vi hadde rebusløp i Oslo, og startet opp med litt undervisning.
Vi ble altså godt kjent med rønningen før de andre elevene kom. De dukket nemlig ikke opp før på
Søndagen da vi dro avgårde til Tyrifjorden. Litt kjedelig å gå glipp av den første "bli-kjent" - uka, men vi får håpe det ikke er skapt for mange "klikker".
over og ut, for denne gang.

Parykkfest, avskjedsfest, bursdagsfest osv

2007-08-12T03:38:00.000-07:00

Jeg var på bursdagsfest hos Siri i går. Hun hadde bursdag for 2 mnd siden, jeg har det om fem dager, så vi var litt usikker på hvem sin bursdagsfest det egentlig var...

Festen var fantstisk! "Kjøkken Siri m/familie (AS)" hadde gjort i stand de kosteligste retter og med stemning på topp kunne det ikke bli dårlig! Alt toppet seg med alle de utrolig fantastisk hysterisk morsomme parykkene som sirkulerte rundt på hodene til gjestene. Bilder kommer! watch out...

Men det var også avskjedsfest. Jeg drar til Rønningen i dag 0g jeg kommer til å SAVNE alle sammen:
Henning; kommer til å savne det lure smilet. Helene, kommer til å savne de koslige strandturene. HC, kommer til å savne humoren og de dypere samtalen. HA, kommer til å savne høytysken. Frobba, kommer til å savne å ikke høre "Gaza". Kine, kommer til å savne Cafèbesøkene. Bugge, kommer til å savne hobbyen. Stevie G, kommer til å savne movsa og G-nessen. Siri, kommer til å savne musikken ("Skapelsen" og parykkfestene). Jokke, kommer til å savne "kvalitetstiden" og araberkveldene. Nicco, kommer til å savne supernintendoen. Kalla, kommer til å savne praten (og røverne;)). Audun, kommer til å savne politikken. Jerome, kommer til å savne god-funken. Grimshave m/rema, kommer til å savne dere.
Kommer til å savne dere alle!

Ellers gleder jeg meg utrolig til dette året på Rønningen!
Peace

Facebook

2007-07-03T05:56:00.001-07:00

Etter mye press fra flere hold måtte jeg til slutt bøye av. Min profil på facebook er nå opprettet og i god driv. Enjoy

SommerSNU 07

2007-06-30T06:01:00.000-07:00

Et fantastisk sommerSNU er desverre over. En leir med høy nord/sør-faktor der blandt annet Erling Borgen (erlingborgen.com), Petter Skauen og utviklingsministeren er fast invetar. I år var det aksjon mot industilandenes hjernetyveri fra fattige land ( http://www.aftenposten.no/sid/article1861534.ece ).

Til venstre: Jeg var en av de heldige som fikk sengeplass i denne metaforen av helsekrisen i fattige land.
Til Høyre: Lauritz og Astrid, begge ettåringer til neste år.

På leiren møttes for første gang alle KN-ettåringene. En fantastisk gjeng! Dreamteamet består av Petter (som skal til Etiopia), Hanne (Etiopia), Thomas (Bangaldesh), Frikk (Bangladesh), Lauritz (Filipinene), Solvieg (Kneya), Ingunn (Nicaragua), Astrid ( Nicaragua), Marianne (Filipinene) og meg som skal til Kenya! Jeg gleder meg til å bo sammen med disse på Rønningen følkehøgskole neste år!

Det blir sagt om Kenya at det er Afrika samlet i ett land:D

CFC (communication for change) next

2007-06-22T05:59:00.000-07:00

Jeg har mange ganger denne våren tenkt på hva jeg vil gjøre videre. Jeg har lenge tenkt på å utdanne meg innen kjemi, men har også interesser innenfor samfunnsfagene. I tilleg følte jeg at det kunne være godt å gjøre noe helt annet neste år. Derfor søkte jeg på CFC programmet til Kirkens Nødhjelp. Når jeg i Mai fikk vite at jeg hadde kommet inn var det ikke noen tvil, dette ville jeg gjøre neste år. Året er en fin blanding av utrolig mye forskjellig. Om fire dager starter det med SommerSNU. Her møtes solidaritetsettåringene (det jeg skal være neste år) for første gang. Her får vi vite hvilket land
vi skal dra til (Filipinene, Kenya, Etiopia, Nicaragua eller Banglasdesh)! Jeg er utrolig spent.

Sommerferie:D

2007-06-22T05:57:00.001-07:00

Så var skolen ferdig. Ja, faktisk hele videregående er ferdig.
Gleder meg til 4 ukers ferie, som er rett rundt hjørnet.
Først ut er sommerSNU (Changemakers sommerleir). Gleder meg enormt!

Russebuss til salgs

2007-06-22T05:04:00.000-07:00

Ja, russetia måtte desverre ende en gang. Det var en fantastisk tid. Men bussen må selges, så hvis det er noen interesserte er det bare å ta en titt på vår annonse
på finn! Vepsebolet 07

Er det noe liv i Bolet?!